Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

Jeg begrenser meg til å mene at de som kommer fra storbyer har den samme retten som striler og brumunddøler. Ofte er det arbeid og bolig som avgjør om folk kan bo eller flytte, men ikke alltid i den rekkefølgen. Skal du jobbe i Oslo eller Stavanger skal lønna være mer enn rimelig god for at det blir lønnsomt å flytte hvis du samtidig må investere i bolig.

Da mine foreldre kjøpte sin første bolig betalte de en knapp årslønn og hadde solide rentefradrag på skatten. I dag koster den samme rekkehusleiligheten sju til åtte ganger en tilsvarende årslønn og bidraget fra statskassa er langt lavere. For veldig mange unge nyetablerte er det umulig å få den samme inngangen på boligmarkedet somderes foreldre eller besteforeldre. Og det har ikke gjort situasjonen noe enklere at myndighetene har innført et egenkapitalkrav på 15 prosent.

I fagbevegelsen er det mange som drømmer seg tilbake til den tida den sosiale boligpolitikken dominerte. Og det er liten tvil om at den eneste måten å få boligprisene ned er å bygge langt flere rimelige boliger. Det er et politisk ansvar. Private utbyggere har et helt annet fokus. De vil tjene mest mulig penger på boligene de produserer. Derfor bygger de der prisen er høyest og profitten størst. Så enkel er kapitalismen.

Forskjellen på boligpolitikken før og etter at boligprisene ble sluppet fri av en høyreregjering, er at de fleste nordmenn nå har sine sparepenger i boligen. Skulle politikerne makte å skape en flom av nye boliger som presser prisene ned, vil svært mange oppleve at formuen skrumper og den økonomiske tryggheten svekkes. Unge med store lån vil stå igjen som de virkelige taperne med gjeld større enn verdien på boligen. Tankene går fort til USA og andre land hvor boligbobler har utløst massearbeidsløshet og økonomisk krise.

På mange måter har vi havnet i en boligfelle som det er vanskelig å slippe uskadet ut av. En av konsekvensene blir at ikke alle har mulighet til å bosette seg akkurat der de ønsker. Og kanskje må vi se til andre land hvor det å leie er like naturlig som å eie. Også her må politikerne på banen. Det primære er at alle bor godt der hvor de helst vil være.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 14/2012)