Johan Fredrik Rye,

Siden EU/EØS-utvidelsen i 2004 har et stort antall østeuropeiske arbeidere fått arbeid på det norske arbeidsmarkedet. De fleste har lønns- og arbeidsvilkår som er dårligere enn gjennomsnittet for norske arbeidstakere, iblant også dårligere enn det norske regelverket tillater. Likevel er mange av de østeuropeiske arbeidstakerne tilfredse med sine arbeidsbetingelser i Norge. Dette paradokset vil jeg belyse i denne kronikken.

Utgangspunktet er en studie som bygger på dybdeintervjuer med åtte østeuropeiske hotellarbeidere i en større norsk by. Informantene, som jobbet som «stuepiker», var alle rimelig tilfredse med jobbvilkårene, selv om de fra et norsk perspektiv hadde relativt dårlige arbeidsbetingelser.

Lønna fulgte tariffens minstesatser, mens overtidsbetaling var uaktuelt. Jevnt over kjente de lite til sine rettigheter, både ovenfor arbeidsgiveren og det norske velferdssamfunnet. Sykepenger visste de lite om. Det var uansett ikke aktuelt å sykmelde seg – da risikerte man å miste framtidige vakter.

Det var i det hele tatt uklare jobbavtaler. De fleste gikk på midlertidige kontrakter, og arbeidet etter arbeidsgiverens behov, gjerne på kort varslet. Arbeidshverdagen blir ellers beskrevet som krevende, med liten grad av autonomi og fleksibilitet.

De opplevde at de var prisgitt arbeidsgiverne. Det var utenkelig for dem å forhandle om, og langt mindre protestere på, egne arbeidsbetingelser. De fryktet de raskt ville bli erstattet av andre innvandrere, samtidig som også språket gjorde det vanskelig å formulere ønsker og krav.

De østeuropeiske hotellarbeiderne var likevel godt fornøyde. I intervjuene la de lite vekt på de negative sidene ved arbeidet. Derimot fortalte de oss om hvordan møtet med det norske arbeidslivet ser ut fra østeuropeernes perspektiv.

Spesielt slående var betydningen av informantenes referanserammer: Hvem er det man sammenligner seg med? Hotellarbeiderne tok som oftest utgangspunkt i hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår for å vurdere egne betingelser. Da blir den norske hotellbransjen svært attraktiv. Et sitat fra «Danuta» er illustrerende: «Jeg er tilfreds med lønna, den er ikke dårlig. Sammenlignet med forholdene hjemme, er lønna veldig god. Jeg har hørt at det vi tjener ikke er bra nok for nordmenn. Men jeg tror jeg er tilfreds.»

Østeuropeernes vurderinger reflekterer forskjellene i lønn- og levestandard i Norge og de østeuropeiske landene. Dårlige norske lønninger er gode ut fra østeuropeiske standarder.

Også arbeidsinnvandrernes forventninger til framtida gjør det enklere å akseptere dårlige vilkår. Arbeiderne som ble intervjuet var godt utdannet, og de vurderte hotellbransjen som et høyst midlertidig, men samtidig nødvendig første skritt på en karriere som kan bringe dem til mer attraktive posisjoner på det norske arbeidsmarkedet.

Et viktig element i denne prosessen er østeuropeernes skille mellom arbeidet og deres sosiale identitet. De utfører typisk arbeiderklassejobber, strevsomme og utfordrende, men de tar ikke det som skjer i arbeidstiden innover seg mer enn nødvendig. Et utsagn fra Aneta viser denne logikken: «For tiden har jeg følgende innstilling - dette er en jobb. Jeg kommer, tar listen, ser på den og prøver ikke å tenke på arbeidet, verken hvem eller hva. På denne måten unngår jeg unødvendig stress.»

Realismen i disse forventningene kan diskuteres. Det finnes fortsatt ikke gode data på de østeuropeiske arbeidernes langsiktige karrierer, ettersom det bare er åtte år siden EU-utvidelsen i 2004. Det er likevel en rimelig hypotese at de fleste østeuropeerne kommer til å bli skuffet hvis de ser for seg stuepikearbeidet som starten på en klatrende yrkeskarriere i Norge.

Samtidig skal man heller ikke utelukke at noen av informant-ene setter pris på arbeidets flyktige karakter, selv om det innebærer dårlige arbeidsvilkår. Det forventes gjerne at alle andre streber etter tradisjonelle jobbkvaliteter. Det kan imidlertid være arbeidstakere som bevisst søker mer uforpliktende posisjoner på arbeidsmarkedet. Ikke minst kan dette være aktuelt for yngre arbeidsinnvandrere, som kanskje ser oppholdet i Norge som et avbrekk fra hverdagslivet i hjemlandet.

En siste forklaring på arbeids-migrantenes perspektiver på egne lønns- og arbeidsvilkår er at de selv ikke synes at de kan kreve et fullverdig medborgerskap i det norske samfunnet. Informanter som vi intervjuet, synes til en viss grad å dele mange nordmenns intuitive oppfatning av at de mangler, og kanskje heller ikke fortjener, de samme rettighetene som nordmenn på arbeidsmarkedet eller i velferdsstaten.

De er outsidere, også i egne øyne, og aksepterer derfor til dels at de behandles som det.

Tilfredse arbeidstakere er ingen garanti for at arbeidsmarkedet er velfungerende på et mer overordnet plan. At østeuropeerne ikke klager høylydt, betyr selvfølgelig ikke at alt er akseptabelt. Ut fra denne studien kan man tvert i mot argumentere for at de østeuropeiske arbeidsinnvandrernes stille aksept av lønns- og arbeidsvilkår reflekterer deres marginaliserte posisjon, som også kan skape langsiktige problemer for det norske arbeidsmarkedet.

For det første påvirkes arbeidsgiverne av tilstedeværelsen av en betydelig arbeidsstyrke som tilbyr fleksibel arbeidskraft til lave kostnader. Å tilby gode lønns- og arbeidsvilkår blir mindre viktig for å rekruttere og holde på ansatte.

De utenlandske arbeidstakernes svakere faglige organisering forskyver maktbalansen i arbeidsgivernes favør, og svekker deres motivasjon for å etablere og etterleve akseptable standarder på arbeidsplassene.

Det påvirker videre den innenlandske arbeidsstyrkens muligheter på arbeidsmarkedet. Et resultat kan være at enkelte produksjonslinjer i løpet av få år etnifiseres, ved at utenlandsk arbeidskraft utkonkurrerer og erstatter den innen­landske arbeidsstokken.

Også arbeidsinnvandrerne påvirker utviklingen av arbeidsmarkedet gjennom sine vurderinger, strategier og aktive handlinger. Deres aksept av dårlige vilkår kan bidra til å sementere og legitimere forskjellsbehandling av den etnisk norske og den migrerende arbeidsstokken, både på den enkelte arbeidsplass og i den bredere offentlige diskursen.

Artikkelen er en redigert versjon av artikkelen «Jeg tror jeg er tilfreds». Østeuropeiske arbeidsinnvandreres vurderinger av norske lønns- og arbeidsforhold som er publisert i Søkelys på arbeidslivet nr. 1-2/2012 .

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 15/2012)