Anders Underthun (Arbeidsforskningsinstituttet) og David Jordhus-Lier (Norsk institutt for by- og regionforskning)

Utfallet av årets lønnsforhandlinger for hotell- og restaurantarbeidere kan beskrives som godt for arbeidere med lang ansiennitet, og dårligere enn forventet for de med lav ansiennitet. Dessuten kan en slik forskjellsbehandling selvfølgelig utfordre samholdet mellom arbeidstakerne. Men lønnsoppgjøret kan også komme noen grupper av hotellarbeidere til gode som opplever store utfordringer i sektoren. Hvorvidt oppgjøret er godt i forhold til industrien, tar ikke vi stilling til her. Kronikkforfatterne har siden 2009 vært deltakere i et prosjekt finansiert av Norsk Forskningsråd der et hovedfokus har vært hotellarbeidsplasser i Oslo og Akershus. I våre undersøkelser trekker vi på en omfattende spørreundersøkelse gjennomført på 40 hoteller i Osloregionen, samt en rekke dybdeintervjuer.

Store forskjeller mellom hotellarbeidere

Historisk sett har hoteller vært lagdelte arbeidsplasser med relativt store forskjeller mellom yrkesgrupper, og innad i yrkesgruppene. Vår undersøkelse bekrefter dette inntrykket. Arbeidsplassene er for eksempel etnisk segmenterte. I renhold, oppvask og andre ”usynlige” yrker, dominerer arbeidere med opprinnelsesland utenfor EU. I jobber med hyppig kundekontakt som resepsjon, konferanse og administrasjon, dominerer norske og nordiske arbeidere. Arbeidsinnvandrere fra resten av EU har typisk mer faglig spesialiserte arbeidsoppgaver som kokk, og er også overrepresentert blant mellomledere. Hvilken jobb du har på hotellet henger tett sammen med hvem du er, og hvilke betingelser du jobber under. Men også innad i avdelingene er det ulikheter. I serveringen på de større hotellene finnes både en ”lønnsadel” av prosentlønnede faste ansatte og en ”periferi” av innleide vikarer.

Hotelljobben oppleves ulikt

Mange hotellarbeidere er fornøyde med jobben. Men det er store forskjeller i måten de ulike yrkesgruppene opplever arbeidshverdagen. Administrasjon og booking opplever at arbeidet for det aller meste er sosialt og variert, mens renholdere og servitører oftere beskriver arbeidet som stressende og fysisk belastende. Renholdere utmerker seg også ved at under halvparten er fornøyde med hotelljobben, mens dette tallet ligger langt høyere for andre hotellansatte. I tillegg er nesten 60 prosent av renholderne redde for å miste jobben. Dette er et bekymringsverdig tall i en gruppe der mange ser få andre muligheter i arbeidsmarkedet. Gjennom våre intervjuer med renholdere får vi et inntrykk av jobbusikkerhet også er knyttet til outsourcing, både på arbeidsplasser der dette (ennå) ikke har skjedd og der hvor det allerede har kommet inn en underleverandør.

Lange og korte jobbhorisonter

Men den viktigste forklaringen for forskjellene har med jobbhorisont å gjøre. Mens mange servitører og resepsjonister har relativt korte jobbutsikter, har stuepiker og andre renholdere ofte et lengre tidsperspektiv. Vi finner at godt over halvparten av de ansatte oppgir å ha vært i jobben i tre år eller mer innen renhold (samt administrasjon, booking og mellomledelse). Likeledes har nesten 70 prosent hotellarbeidere fra land utenfor EU/EØS-området vært i jobben sin tre år eller mer, mot bare 26 prosent av arbeidere fra nordiske land. Enkelt forklart er det lettere å tolerere usikre ansettelsesforhold og dårlige arbeidsvilkår hvis man bare er ”innom” i en kortere periode.

Hvem organiserer seg?

Hotell- og restaurantbransjen har relativt lav grad av fagorganisering i norsk målestokk, og det er særlig på de store arbeidsplassene i Oslo/Akershus at arbeiderne er organiserte. Men igjen er ulike grupper ulikt representert. Svenske arbeidstakere kan ha et positivt forhold til fagorganisering i hjemlandet, men belager seg heller på uformelle nettverk under arbeidsoppholdet i Norge. Arbeidere fra utenfor EU/EØS-området, ser derimot på fagforeningen som en måte å beskytte sine rettigheter. Siden 80-tallet har Oslo hotell- og restaurantarbeiderforening (nå under Fellesforbundet) organisert et økende antall renholdere og arbeidere med minoritetsbakgrunn. Hele 41 prosent av arbeiderne fra land utenfor EU er fagorganiserte, mot bare 3 prosent av arbeidere fra andre nordiske land. Tilsvarende har servitører og renholderne en langt høyere organiseringsgrad enn ansatte innen administrasjon og booking.

En allianse mellom to ulike grupper?

La oss gå tilbake til problemstillingen vi reiste innledningsvis. Hvis årets tariffoppgjør tolkes og iverksettes slik at det styrker arbeidere med høy ansiennitet, vil dette gagne arbeidere fra land utenfor EU og yrkesgrupper som renhold og administrasjon. Det vil forfordele en stor gruppe resepsjonister og servitører med lav ansiennitet, samtidig som det gir lønnsvekst for den gruppen av servitører som har stått lenge i jobben. På sett og vis kan man se lønnsoppgjøret som en allianse mellom en sårbar gruppe – altså utenlandskfødte, lavtlønte arbeidere – og en privilegert gruppe med organiserte servitører. Det er også disse to gruppene som har høyest organiseringsgrad.

Mer enn lønn

Samtidig er det viktig å være klar over at lønn bare er ett av mange forhold som påvirker hvordan man opplever arbeidshverdagen. I vår analyse av spørreundersøkelsen vi at forhold som redsel for å miste jobben, opplevelse av medbestemmelse og forskjellsbehandling har større betydning enn lønn. Siden 2006 har omlag en tredjedel av hotellarbeidsplassene i Oslo og Akershus satt ut renholdsavdelingen eller andre deler av driften. Dette kan bidra til å reversere den positive trenden av høyere organisasjonsgrad og bevisstgjøring av sårbare grupper på hotellarbeidsplassen fordi arbeidere på samme arbeidsplass må forholde seg til forskjellige arbeidsgivere, tariffavtaler, fagorganisasjoner og systemer for medbestemmelse. Dette kan også påvirke det sosiale samholdet. I tillegg vil en betydelig andel hotellrenholdere ikke nyte godt av ovennevnte tariffoppgjør.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 16/2012)