Svein-Yngve Madssen, LO-Aktuelt

sym@lomedia.no

Grovt forenklet kan man si at prisen på et statsansatt liv varierer fra 1,2 til 5,3 millioner kroner. Mange tar sterk avstand fra slike prislapper. I virkeligheten foretas det hver eneste dag en mengde beslutninger om liv og død basert på økonomi. Det store problemet er at vi ikke våger å ta debatten offentlig.

«Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten» er ett unntak og skal bidra til at vi foretar de riktige prioriteringene innenfor ett av områdene hvor det aldri vil være nok ressurser til å dekke alle behov. Skal vi bruke millioner på å hjelpe 90-åringer til å leve litt lenger eller skal vi prioritere femåringen som har et helt liv foran seg? Hvem skal foreta valgene og ut fra hvilke kriterier?

I moderne samfunn henger det meste sammen uten at vi umiddelbart har oversikt over konsekvenser. Det kan være langt rimeligere for samfunnet å forebygge trafikkskader framfor å investere pengene i sykehusenes akuttmottak. Hindrer vi at ungdommen faller ut av skolen, kan det spare Nav for millioner i trygdeutgifter. Og høyst sannsynlig vil vi også avlaste helsevesenet for rusrelaterte skader. De samfunnsøkonomiske konsekvensene bør være en viktig del av enhver offentlig budsjettpost. Men selv der hvor vi vet at forebygging – eller fysisk vedlikehold, er lønnsomt skorter det på viljen til å handle etter kunnskapen. Det er mer stas å åpne en ny skole, framfor å pusse opp den gamle.

Like fullt må vi våge å verdisette beslutninger. Det er enkelt å si at vi trenger nye kampfly. Langt vanskeligere blir det hvis vi virkelig må vurdere fly og forsvar konkret opp mot andre viktige samfunnsoppgaver. Levetidskostnadene for 52 nye F-35 kampfly er anslått til 230 milliarder kroner. Du får mange sykehjemsplasser og kreftoperasjoner for et slikt beløp. Og skal vi tro hovedtariffavtalen i Staten tilsvarer det verdien av 176 923 statsansatte som dør av yrkesskader.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 20/2012)