Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Skolepolitikk har blitt til kamp mellom lek og kunnskap, mellom kos og kvalitet. En ideologisk og retorisk kamp, noen hoder over de barna det egentlig handler om. Hovedstaden er utstillingsvindu for Høyres skolepolitikk. Mye godt har kommet ut av det, men troen på testing har for lengst svingt over i det parodiske. I enkelte tester svarer elvene på nett, men får aldri vite resultatet. Deres pluss og minus transformeres i cyberspace til en skåre for hele trinnet/skolen. Verdiløst for lærere, brukbart for dem som vil lage misvisende rangeringer.

For venstresida, som frykter mer testing, frislipp av privatskoler og offentliggjøring av lærernes CV-er, er det lett å hamre løs på det overdrevne telle- og måleregimet. Debatten spinner videre. Det er store ord og abstrakte begreper. Det handler lite om barns utvikling og læring. Det er nesten så vi glemmer at det finnes eksperter på dette også, som det gjør på terror, jus og oljeutvinning.

Det er en hang til å ignorere fagfolk som nyanserer og problematiserer rådende ideologi i ulike deler av offentlig sektor. Kanskje er det ikke helt tilfeldig at dette er særlig utbredt innenfor kvinnedominerte områder. For eksempel er institusjonsplasser i barnevernet bygd ned i langt større grad enn eksperter på barnevern har tilrådet. Tilsvarende er norsk psykiatri desentralisert i et tempo og omfang som fagfolk har advart sterkt mot. I begge tilfeller har en sterk normaliseringsvind blåst over landet. Fagfolk har støttet intensjonene, men fordi de har kunnskap om og nærhet til menneskene det gjelder, har de advart mot å trekke ideologien for langt.

Fagfolk forteller at de slites mellom lojalitet til systemet på den ene siden og elevene, pasientene, klientene på den andre. Noen blir varslere, andre protester mer i det stille. Som en av lærerne på skolen barna mine går på. Gjennom 25 år i en skole som har beveget seg lengre og lengre bort fra hans syn på barn og læring har han funnet sin egen overlevelsesstrategi. Han prøver å unngå å være kontaktlærer fordi det innebærer så mye byråkrati som han ikke ser verdien av. De viktigste tingene i livet kan ikke telles og måles, da er det absurd at lærere skal bruke så mye tid på det, prediker han. For å få mest mulig tid med elevene utenfor klasserommet ønsker han seg hovedsakelig natur- og samfunnsfag på timeplanen. Og byr det seg en sjanse til å få med seg et naturfenomen live, gir det jo ingen mening å sitte inne i klasserommet og snakke om det. Han forsikrer at elevene lærer det de skal også i hans timer, men innrømmer at han bedriver en form for sivil ulydighet.

Hvis skole seiler opp som toppsak i valgkampen, håper jeg lærere som han hever stemmen, går i demonstrasjonstog og dukker opp i paneldebatter ved siden av Jens og Erna. Enn så lenge er jeg takknemlig for at det finnes lærere som tar med mine barn ut i skogen og tenner bål og smaker på planter. Det passer ikke inn i noe skjema. Men at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.