Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Hva er litteratur og hva er litteraturpolitikk? For noen er spørsmålet relativt uinteressant, for andre er det i nærheten av det hamletske «to be or not be» – et være eller ikke-være.

Hvordan og hvorfor er vår norske litteraturpolitikk blitt som den er? På 1960-tallet var den norske litteraturen i krise. Folk kjøpte for få bøker, forlagene tjente ikke penger på bøkene og forfatterne kunne ikke leve av å skrive bøker. Noe måtte gjøres om noen skulle gidde eller ha råd til å produsere bøker.

En innkjøpsordning for skjønnlitteratur, som seinere er blitt utvidet til også å gjelde barne- og ungdomslitteratur pluss sakprosa, ble etablert. Staten kjøper inn et visst antall nyutgitte bøker til landets biblioteker.

Vi fikk momsfritak på bøker som gjør dem billigst mulig for kundene, og vi fikk et fastprissystem som garanterer at den samme boka i en bestemt tidsperiode koster akkurat like mye eller like lite i en bokhandel i Kirkenes som i Oslo og Bergen.

Samtidig bevilget Stortinget en årlig sum til forfatterstipender, og forfatterorganisasjonene fikk forhandlingsrett om både kopivederlag og bibliotekvederlag. For at bøker lånes ut gratis på bibliotekene og at det norske folk kopierer boksider både titt og ofte, betales det millioner av kroner til rettighetshaverne i form av stipender.

Ovennevnte har vært kjernen i norsk litteraturpolitikk i snart femti år. Det var politisk flertall for dette den gangen, men det er ingen tvil om at det er Arbeiderpartiets litteraturpolitikk. Utskjelt av noen få, men rost nærmest opp i skyene av de fleste. Denne norske litteraturpolitikken er vi aleine om i verden. Og utenlandske forfattere og andre bokelskere er svært misunnelige på oss.

Det er også denne ordningen debatten om en eventuell boklov handler om. Slaget står om vi skal fortsette vår litteraturpolitikk, som motstanderne mener er en form for statssubsidiering på linje med sovjetiske ordninger, eller om vi for eksempel i beste, eller verste, konkurranseånd skal slippe bokprisene fri. Teorien er da, etter tradisjonell markedsliberalistisk tenkning, at bøkene blir billigere for kjøperne om de får konkurrere på et såkalt fritt marked.

Det er få som betviler at en priskonkurranse på bøker antagelig fører til billigere bøker. Men dette vil i all hovedsak bare gjelde for bestselgerne. De andre, smalere utgivelsene – for eksempel viktige diktsamlinger og mindre kjente forfattere – vil neppe bli billigere. I verste fall vil de i et litt lenger tidsperspektiv ikke bli utgitt i det hele tatt. Skrekkscenariet er at vi til slutt bare finner de ti mest solgte bøkene fra en eller annen tabloidavis’ salgsliste liggende i stabler på paller i en av de få gjenværende bokhandlene i Oslo. En bokhandel tom for betjening der bokkjøperne bare tar med seg bøkene de kjøper til en strekkodemaskin som kommuniserer med kundenes bankkort.

Er det sånn vi vil ha det? Jeg vil ikke ha det sånn.

Kritikerne av vår litteraturpolitikk mener det først og fremst er bransjen sjøl som har skapt dette systemet som et gode for seg sjøl. Uten å tenke på kundene, på oss, på bokkjøperne. Og at denne vernede bok- og litteraturbransjen nå forsvarer sine egne privilegier og statlige subsidier med nebb og klør.

Ja, kanskje er det riktig – men hva så? Er det bedre med et markedsliberalistisk system fritt for begrensninger, reguleringer og andre konkurransehemmende faktorer som fører til alle bøker, forleggere og forfatteres kamp mot alle – en litteraturens survival of the fittest?

For ikke lenge siden intervjuet jeg den svenske forfatteren Henning Mankell som må regnes som en virkelig bestselger verden over. Siden han lever og arbeider halvparten av året i et fattig land i Afrika, Mocambique, spurte jeg ham etter at intervjuet var over om hvordan salget av bøkene hans gikk i Mocambique og resten av Afrika.

Mankell så alvorlig på meg. Han minnet meg om min far. Den lange, hvite luggen dekket det ene øyet. Han dro håret kjapt vekk, smilte litt skjevt og sa:

– Varför skulle det vara viktigt att kjöpe mina böcker i Mocambique? Det är en skam när över hälften av alla barn i detta landet vokser opp utan att kunde läsa och skriva. För mig är den enda viktiga bok i Mocambique ABC-boken.

Endelig en som forstår hva litteraturpolitikk er, tenkte jeg..