Borghild Løyland, psykiatrisk sykepleier og høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus

Skal man redusere fattigdom i Norge må man finne løsninger for den situasjonen mange langtidsmottakere av sosialhjelp opplever. Sammensatte problemer krever koordinerte og flerfaglige løsninger, derfor kan et samarbeid på tvers av helsetjenester og NAV være hensiktsmessig og nødvendig. Dette er en av konklusjonene jeg har kommet til i et nytt doktorgradsarbeid om langtidsmottakere av sosialhjelp i Norge.

Når 44 prosent har kroniske smerter, 57 prosent har psykiske plager og livskvaliteten deres er betydelig lavere enn i den totale norske befolkningen, er det nødvendig at ulike profesjoner i offentlige tjenester samarbeider tett for å finne løsninger for denne gruppen.

Sosialhjelpsmottakerne har betydelig lavere livskvalitet enn pasienter med leddgikt og kreft. Ja, sosialhjelpsmottakerne som har psykiske plager, har lavere livskvalitet enn de fra den totale befolkningen med psykiske plager. Kroniske smerter, ensomhet og rusbruk er av betydning for den lave livskvaliteten. Mange langtidsmottakere av sosialhjelp har en følelse av håpløshet med tanke på framtiden.

Dette er funn som er gjort blant langtidsmottakere i 14 kommuner i Norge. Antakelig er andelen som opplever helseplager betydelig høyere fordi 225 langtidsmottakere ifølge sosialarbeiderne ikke kunne være med i studien på grunn av for omfattende rusproblematikk, at de var innlagt i psykiatriske institusjoner eller liknende.

24. april henviste NRK Dagsrevyen til en kronikk av Heidi Follett, vinneren av NRK ytrings kronikk-konkurranse. Hun innledet kronikken med å hevde at «som representant for NAV-systemet plukker jeg livet ditt fra hverandre, til jeg finner en måte å trykke deg igjennom kverna på».

Juryen sier i sin begrunnelse at «kronikken hennes er et oppgjør med hele den styringsideologien som ligger til grunn for måltallregimet i offentlig og halvoffentlig sektor», og hevder at Follett viser at denne filosofien har fått alvorlige konsekvenser. «Den ødelegger menneskene som jobber i systemet og bryter ned deres engasjement, ambisjoner og ønske om å gjøre noe godt i verden. Derfor kan de ikke lenger møte brukerne som mennesker. Det har blitt hverdagslig å grave i folks intimsfære, slurve med personvernet og behandle folk som nummer på en liste.» Follett, som er ansatt i en tiltaksbedrift, hevder at sosialhjelpsmottakerens valg latterliggjøres, og at de ansatte hevder at livsstilen deres er parodisk.

Når doktorgradsstudien min viser at nesten halvparten av langtidsmottakere har kroniske smerter og nærmere 60 prosent har psykiske plager, er det i beste fall mangel på kunnskap som ligger bak slike holdninger.

Ulykker og sykdom er oftere årsak til kroniske smerter hos sosialhjelpsmottakerne enn i befolkningen for øvrig. Sosialhjelpsmottakerne mottar sjeldnere fysioterapi som behandling for smertene enn totalbefolkningen. Sosialhjelpsmottakerne med kroniske smerter er eldre, er mer ensomme og flere har problemer med alkohol sammenlignet med de uten kroniske smerter.

Siw B. Nicolaisen reagerte i Dagbladet 25. mars 2013 på at «den gamle problemstillingen sykdom eller latskap fremdeles er et sårbart tema» når man diskuterer sosialhjelpsmottakere. Hun har vært ansatt i NAV-systemet og hevdet i sin kronikk at «psykiske problemer som angst og depresjoner» har blitt et stadig hyppigere problem de NAV-ansatte møter hos brukerne. Hun skrev om «Kjell, en stor og sterk mann med mange arbeidsår bak seg, som ikke var av typen som satt og tørket tårer under Tore på sporet». Han brast i gråt da han skulle beskrive sin situasjon hos NAV, og var tydelig preget av at det å måtte ta imot sosialhjelp var et personlig nederlag. Kjell beskrev en hverdag preget av unnvikelser, angst og depresjoner. På riktig dårlige dager orket han knapt å gå til postkassa, åpne brev eller ta telefonen.

Forskning bekrefter at NAV-ansatte møter mange som Kjell. Mens manglende sysselsetting og vanskelige sosiale forhold er store bekymringer for langtidsmottakerne, kan ubehandlede medisinske problemer, som kroniske smerter og psykiske plager bidra til deres manglende evne til å arbeide, deres grad av uførhet, samt deres behov for sosialhjelp.

Disse to kronikkene, skrevet av personer med kjennskap til NAV-systemet gjennom eget arbeid, underbygger etter min oppfatning konklusjonen i doktorgradsarbeidet om at det kanskje er på tide med mer samarbeid mellom NAV og helsevesenet. Her må «kloke hoder» jobbe sammen med langtidsmottakerne.

Doktorgradsarbeidet viste at en av tre sosialhjelpsmottakere har rusproblemer og at en tredjedel ikke har vært i arbeid i mer enn seks måneder. Allerede i 2005 rapporterte Helsetilsynet at mange rusmiddelmisbrukere ikke får de tjenestene de trenger, både med hensyn på fysisk og mental sykdom. De avdekket både dårlige holdninger og mangel på kunnskap. En studie blant helsepersonell om kunnskap og holdninger til opiat-avhengige pasienter med smerter, kunne tyde på at helsepersonell til en viss grad synes å tvile på pasientens troverdighet.

Bakgrunnen for NAV-reformen var å få flere i arbeid og færre på trygd. Antallet langtidsmottakere er redusert noe de siste årene på grunn av kvalifiseringsprogrammet, men det finnes fortsatt store utfordringer.

Langtidsmottakerne opplever en opphopning av fysiske, psykiske og sosiale helserelaterte problemer, og det kan være en utfordring for de offentlige tjenestene. Helsetjenesten er spesialisert til å håndtere fysiske og psykiske helseproblemer, mens NAV blant annet skal identifisere brukernes problemer knyttet til sosiale forhold og/eller arbeidsmarkedstiltak utfordringer. Hvis helsevesenet og NAV jobber sammen om denne oppgaven vil jeg tro at det blir lettere for alle tre parter.

Det er etablert noen spennende samarbeidsprosjekter mellom helsevesenet og NAV. «JobbResept», et samarbeid mellom Stavanger Universitetssjukehus og NAV, er et prosjekt innenfor arbeid og psykisk helse der hovedmålet er å hjelpe unge voksne til reell arbeidstrening i ordinære bedrifter, parallelt med behandling. «Jobbmestrende oppfølging – Oslomodellen», er at annet prosjekt der personer med psykoselidelser kan få arbeidstrening og tett, individuell oppfølging. Det blir viktig å følge med på evalueringen av disse prosjektene.

I materielt rike samfunn bør oppmerksomheten i økende grad rettes mot en persons subjektive velvære, og samfunnet og politikken bør i større grad bli vurdert og «dømt» ut fra nivået av livskvalitet hos vanskeligstilte grupper som for eksempel langtidsmottakere av sosialhjelp. Dette kan være spesielt viktig i Norge hvor velferdsmodellen er basert på prinsippene om sosiale rettigheter, sosial solidaritet og sikkerhet for alle.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 10/2013)