JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Refleksjoner om stortingsvalg

Jeg er onkel til ei oppegående ung dame. I vinter sa hun til meg at hun regnet med det ville bli regjeringsskifte til høsten. Måten hun sa det på etterlot liten tvil. Det var mange i hennes krets som mente det samme.



30.08.2013
11:49
16.12.2013 23:40

Jeg har deltatt i valgkamper for Arbeiderpartiet siden 1977. Det er ikke første gang jeg hører at de borgerlige vil vinne – før valgkampen har startet. Flere ganger har Arbeiderpartiet gjort en kjempejobb i valgkampen og vunnet regjeringsmakt. Men denne gangen gjorde utsagnet mer inntrykk på meg enn før. Oppslutningen om Høyre, har vart ganske lenge. Og hva så? Erna Solberg er da en anstendig politiker som ikke kan mistenkes for ville rasere det som er bygd opp? Nå har Jens holdt på i åtte år. Er det ikke på tide med et skifte nå? Slik snakket mange i min nieses bekjentskapskrets.

Vel, jeg tror ikke at Erna går rundt med en hemmelig agenda om politisk rasering av velferdsstaten. Hun presenterer bare den politikken hun er tilhenger av. Og ja, Jens har vært statsminister i åtte år. Men etter mitt syn, begrunner ikke disse poengene et skifte av regjering. Valg av Storting og sammensetning av regjeringer bør ikke vurderes som om det var snakk om å bytte frisør. Politikken vi velger betyr langt mer for oss. For å forstå politikkens reelle betydning, kan det være nyttig å se på lange linjer. Da trer betydningen av politiske forskjeller klarere fram.

I dag er Norge et av verdens rikeste land. Vi har den jevneste fordeling av rikdom i verden. Og vi kåres stadig vekk til FNs beste land å bo i. Det betyr ikke at alt er bra, men det er helt motsatt av situasjonen noen generasjoner tilbake. Da var vi et av Europas fattigste land, uten allmenn stemmerett. Barn ble brukt i produksjonen og arbeidsgivernes makt var helt urimelig. Eieren av Sanne og Solli Bruk, som hadde 250 arbeidere illustrerte dette med sitt pålegg om at «Ingen arbeider må gifte seg uten min tillatelse».

Fra 1870-1925 dro 40 prosent av befolkningen til Amerika. Fattigdommen var stor helt fram til midten av 1930-åra. Da fikk vi en kort periode med framgang, før krigen kom i 1940. I løpet av snaue 70 år, er bildet fullstendig endret. Vi er blitt verdens rikeste land. Denne utrolige forandringen, har særlig to forklaringer – og begge er politiske.

1. Arbeid

Den første handler om mulighetene og betingelsene for menneskelige ressurser. Arbeid og inntekt er grunnleggende for alle. Det norske arbeidslivet preges av høy yrkesdeltakelse, lav arbeidsløshet og et godt samarbeid i økonomi og næringsliv med lavt konfliktnivå. Slik har det vært siden krigen. De aller fleste nordmenn har arbeid. Næringslivet blomstrer, nye bedrifter oppstår og produktiviteten er meget høy.

Fra 1922 og frem til 1935 var Norge det landet i Europa som hadde flest tapte produksjonsdager i form av utestengelse fra arbeidsgiveres side (lock-out), eller streiker. I 1935 inngikk LO og Norsk Arbeidsgiverforening (nå NHO) en hovedavtale, som ikke handler om lønn, men om hvordan man håndterer konflikter i arbeidslivet. Dette ble et gjennombrudd for en produktiv samarbeidslinje i norsk arbeidsliv. Etter 1935 har Norge vært landet i Europa med færrest tapte produksjonsdager som følge av konflikter. Dette betyr selvsagt enormt mye for bedriftene og for landets økonomi. Interessemotsetninger håndteres mye bedre enn i gamle dager.

Fram til 1935 var det stor arbeidsløshet (og ingen arbeidsløshetstrygd). Etter 1935 har vi hatt lav arbeidsløshet (og rett til arbeidsløshetstrygd). Framgangen må særlig tilskrives den nye økonomiske politikken som ble ført, basert på Keynes teori om motkunjunkturpolitikk på 30-tallet. Keynes viste hvordan landene kunne droppe den ødeleggende sparepolitikken og heller stimulere økonomien, for å bekjempe verdenskrisa som kom etter krakket på Wall Street i 1929. I Norge ble dette tatt opp i Arbeiderpartiets program «Hele folket i arbeid» (1933) og iverksatt av Nygårdsvolds regjering fra 1935.

Etter krigen samlet – for første gang – alle partier, inkludert Høyre, seg om en målsetting om full sysselsetting. Gerhardsens regjeringer gjennomførte dette – for menn. Fra 1970-tallet kom kvinnene for alvor med i arbeidslivet. Siden den gang har politikk for likestilling, som innbefatter rettferdsprinsippet om økonomisk uavhengighet for kvinnene, bidratt til en svært høy yrkesdeltakelse. Som i sin tur er lønnsomt både for kvinner og for samfunnet generelt.

I dag er det bare Sveits og Island som har en høyere andel av befolkningen mellom 15 og 64 i jobb. Om lag 3,5 prosent er arbeidsløse i Norge. Det er ikke akseptabelt. Men det er beskjedne problemer sammenlignet med utfordringene i andre land. Sverige har 8 prosent arbeidsløshet. (Ungdomsledigheten er mye høyere og 80 000 svenske ungdommer jobber i Norge.) Sverige har ikke de gode samarbeidsrelasjoner i arbeidslivet som vi har i Norge. Ellers i Europa er det ennå verre. Gjennomsnittlig arbeidsløshet i eurolandene er 11 prosent.

Mens store deler av verden preges av en internasjonal økonomisk krise, merker vi den knapt i Norge. Det er viktig å forstå hvorfor vi ikke merker krisa. Hovedårsaken er at de aller fleste er i arbeid. Mens vi har kunnet nyte godt av fantastiske 30 prosent reallønnsøkning de siste 10 årene, har arbeidstakere i Europa hatt lav lønnsvekst, ingen lønnsvekst, eller nedgang i reallønningene. Det har vokst fram en underklasse av servicearbeidere i Europa, som tjener 8-10 euro i timen, om lag halvparten av lønna til en norsk renholder.

Mulighetene for arbeid og inntekt er svært ulike i Europa. Takket være en politikk som insisterer på retten til arbeid for alle, har vi skaffet oss et utgangspunkt, som de fleste andre bare kan drømme om. Jeg sier ikke at alt er rosenrødt i Norge. Vi har mange utfordringer. Spesielt krevende er det for innvandrere å få innpass i arbeidsmarkedet. Men vi har gunstige forutsetninger for å jobbe med disse utfordringene.

2. Inntektene fra energiressursene skal komme alle til gode

Den andre grunnen til at vi gjør det bra, er evnen til å forvalte energiressursene og inntektene fra dem til det beste for alle innbyggere. Dette er en forutsetning for det første punktet: et samfunn med trygghet for arbeid, inntekt og god fordeling.

Norge er fra naturens side rikt utstyrt med vannkraft, olje og gass. Men det er en misforståelse å tro at vår velstand skyldes flaks. Mange land har fra naturens side store energi- og naturressurser, uten at de har en god økonomisk utvikling eller god fordeling. Vår suksess er politisk.

Vannkraft

Vannkraft er Norges arvegull. Den er evigvarende, fornybar og forurenser ikke. Den er stort sett i offentlig eie. Men det har aldri vært noen selvfølge – og er heller ingen selvfølge framover. Hjemfallsrett betyr at eierskap til vannkraft går vederlagsfritt tilbake til staten etter endt konsesjonsperiode. Ordningen som opprinnelig kom med konsesjonslovene (1906-1909) sikrer nasjonal råderett over vannkraftressursene og setter strenge rammevilkår for norske og utenlandske kapitalinteresser.

Da mulighetene for å ta i bruk elektrisitet fikk sitt gjennombrudd, ble det en kraftig økende interesse fra utenlandsk kapital som ville kjøpe opp norske fossefall og utnytte dem i industriell sammenheng. Det var av denne grunn konsesjonslovene ble vedtatt. Johan Castberg (Arbeiderdemokratene) og Gunnar Knudsen (Statsminister for Venstre) var viktige pådrivere. Arbeiderpartiet støttet denne linjen, men hadde den gang få stortingsrepresentanter. Hjemfallsretten til vannkraft ble sikret med knapt flertall i Stortinget.

Høyre var sterkt splittet i denne saken. Partiet var i praksis tredelt. Én fraksjon ville ha full frihet for utenlandske (og norske) kapitalinteresser til å kjøpe fossefallene, en annen fraksjon ville ha begrensninger for utenlandske oppkjøpere, mens den beskjedne norske kapitalen burde få operere fritt. En siste fraksjon, hvor også bonderepresentantene i Høyre befant seg, støttet Venstre og Arbeiderpartiets linje. Høyre foreslo i 1910 å fjerne hjemfallsretten for norske vassdragseiere og Høyres statsminister i 1911/12, Jens Bratlie, ønsket å fjerne hjemfallsretten generelt. Dette ble det aldri noe av.

Hjemfallsretten hadde økende oppslutning i folket og den bidro til Venstres og Arbeiderpartiets gode valg i 1912. Høyres stortingsgruppe ble nesten halvert ved det valget. Senere har saken hatt solid støtte, blant annet fordi Arbeiderpartiet vokste sterkt etter allmenn stemmerett ble innført (1914) og valgordningen gradvis ble mer demokratisk. Mens venstresiden og sentrumspartiene stort sett har arbeidet for å sikre disse evigvarende verdiene for fellesskapet, har et flertall i Høyre og Frp alltid arbeidet for å slippe private aktører sterkere til i statlige og kommunale kraftselskaper. Av nyere eksempler kan vi nevne at Os kommune, med Frp-ordfører, solgte sine vannkraftaksjer i Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) i 2001, mens byrådet i Oslo, med Høyre i spissen forsøkte å selge Oslo Kommunes eierandeler i Hafslund til et utenlandsk konsern i 2003. I begge tilfeller var tanken å ta ut kortsiktig gevinst. Massiv politisk motstand fra befolkningen i Oslo, inkludert krefter i Høyre, fikk byrådet til å droppe planene.

Foran stortingsvalget i 2013 har det kommet bekymringsfulle signaler fra partiene rundt dette spørsmålet. I utkastet til program for Høyre het det: «Private og kommunale eiere av vannkraftressurser bør likebehandles med staten som eier. Hjemfallsreglene må derfor endres». I praksis ville dette bety at hjemfallsretten avvikles. Denne formuleringen ble ikke vedtatt. I stedet heter det nå at Høyre: «ønsker å redusere det samlede statlige eierskapet.»

I Frps program heter det «vi (Frp) har ingen motforestillinger mot at private kan eie kraftverk/kraftselskap når det er hensiktsmessig.» Ketil S. Olsen sa til DN 30.10.2012 at «Frp ønsker en løsning der private aktører kan eie kraftverkene uten at den hjemfaller til staten, men de vil at staten skal ha forkjøpsrett dersom kraftverkene skal selges videre.»

Olje og gass

Olje og gass er Norges arvesølv. Forvaltningen av disse ressursene har hittil vært vellykket. Det er en oppfatning som deles av andre oljeland. Olje- og gasspolitikken er virkelig Arbeiderpartiets verk. Partiet har ledet an i utviklingen og definert nesten alle vesentlige milepæler i norsk olje- og gasshistorie.

Det er gjort fire viktige politiske veivalg, som har muliggjort stor rikdom og god fordeling:

– Sikring av eiendomsretten for fellesskapet

– Utvidelse av selve ressursgrunnlaget

– Oppbygging av robuste redskaper for utvikling og forvaltning

– Langsiktig og forsvarlig bruk av inntektene

Sikring av eiendomsretten

I 1962 fikk regjeringen Gerhardsen henvendelse fra Phillips Petroleum som ønsket å overta rettighetene til utvinning av olje og gass på den norske kontinentalsokkelen. De mente det var olje og finne. Regjeringen avslo med den begrunnelse at eventuelle funn skulle komme hele fellesskapet til gode. Året etter viste flere store oljeselskaper interesse. Det ble et kappløp om fremtidige olje- og gassressurser, der de multinasjonale selskapene, som var vant til å utvinne olje, sto mot Norge som ikke ante om det fantes slike ressurser i våre farvann.

Norges Geologiske undersøkelse hadde fra 1958 avvist muligheten for olje- og gassressurser på norsk sokkel. Nå skjønte man at det kunne være helt annerledes. Etter et omfattende politisk arbeid proklamerte Norge overherredømme over kontinentalsokkelen i 1963. Samme år lovfestet man at retten til undersjøiske naturforekomster tillå staten. Med andre ord: Dette var å betrakte som folkets eiendom.

Utvidelse av ressursgrunnlaget

Avtaler om hvor grensene skulle gå i Nordsjøen ble gjort med Storbritannia og Danmark i 1965. Avtalene ble basert på midtlinjeprinsippet. På denne måten fikk Norge en av de største kontinentalsokler i Europa. Den ble vesentlig større på 70-tallet. Fra 1974, under regjeringene Bratteli og Nordli, ble et nyopprettet havrettsekretariat sentrum for et arbeid som resulterte i etablering av en økonomisk sone på 200 nautiske mil. Norge var spydspiss for å få dette gjennom som et internasjonalt havrettsprinsipp. Når Arbeiderpartiet reiste spørsmålet hadde Fremskrittspartiet (den gang Anders Langes parti) lavere ambisjoner - kun en utvidelse til 50 mil. På midten av syttitallet ble det også iverksatt systematiske forhandlinger om en delelinje mellom Norge og Russland i Barentshavet. Endelig punktum ble satt med avtale av 15. september 2010 (regjeringen Stoltenberg). Avtalen utvider Norges havområder ytterligere.

Oppbygging av redskaper for utvikling og forvaltning

Da det ble funnet olje i Norge, hadde vi ikke redskaper til å delta i oljeleting, utvinning og distribusjon. Derfor ble det bygget opp en rekke viktige virkemidler som gjorde dette mulig. Av størst betydning er Statoil (produksjonsselskap), Gassco (transport), Oljedirektoratet (forvaltning) og Statens direkte økonomiske eierandeler (SDØE). SDØE forvaltes i dag av det 100 prosent statlig eide selskapet Petoro A/S. SDØE var et kompromiss mellom Høyre og Arbeiderpartiet i Stortinget, og regjeringen Willoch bidro til dette. Høyre hadde som sitt utgangspunkt og «vingeklippe» Statoil. Likevel ble kompromisset om SDØE en god ordning for Norge.

Disse redskapene er underlagt Olje- og Energidepartementet. Det er i dag stor enighet om at disse tiltakene har vært en stor suksess teknologisk, strategisk, forretningsmessig og politisk.

Høyre var skeptiske til opprettelsen av Statoil, selv om de til slutt stemte for. De ville satse på norsk Hydro og private selskaper som Saga. I dag er både Hydro som oljeselskap og Saga borte.

Bærekraftig bruk av inntektene

De første årene Norge drev olje- og gassvirksomhet, var preget av leting. Utgiftene var større enn inntektene. Nettoinntekter av betydning fikk vi fra begynnelsen av 1980-årene. Siden har disse vokst sterk. Fra 1996 kunne vi sette de første kronene inn på konto i «oljefondet», eller Statens Pensjonsfond – utland, som det heter.

Flere land som har fått raske og store ekstrainntekter fra olje, slik som Saudi Arabia, Kuwait og Holland, har fått erfare at det kan være store problemer forbundet med å ta disse inntektene for raskt inn i sin øvrige økonomi. For eksempel bidro Hollands raske innfasing av inntekter fra gassfeltet Groningen på 1970-tallet (den gang verdens største gassfelt) til kostnadssjokk med påfølgende arbeidsløshet og avindustrialisering.

Regjeringen Stoltenberg fikk i 2001 vedtatt en handlingsregel som skal bidra til en langsiktig og måteholden bruk av oljeinntekter og sikre oss mot «hollandsk syke». Gjennom tilslutning til handlingsregelen har flertallet på Stortinget forpliktet seg til langsiktig bruk av inntektene, slik at vi ikke driver opp prisene og ødelegger industriens mulighet til å drive i Norge.

Ord som eiendomsrett, ressursgrunnlag, redskaper og handlingsregel høres antagelig komplett grått og usexy for de fleste. Men realitetene bak dem er helt rå. De utgjør forskjellen på oljeland hvor en overklasse har blitt styrtrike, og Norge, hvor de aller fleste har økt sin levestandard, men kun noen få har blitt styrtrike. Siden politikken har vært så vellykket, har stridighetene underveis, lagt seg relativt raskt. Like fullt har det vært, og er, betydningsfulle forskjeller i synet på olje- og gasspolitikk.

Spørsmålene som må stilles er knyttet til hva slags effekter vi kunne ha fått dersom vi hadde ført en annen politikk, eller dersom vi velger en annen politisk retning framover?

Dersom Høyre hadde hatt statsministeren i 1962 – ville Phillips da ha fått nei?

Vi vet ikke svaret. Muligheten for at Phillips i stedet ville ha fått ja, er tilstede. Dels fordi det var vanlig å la private ha kontrollen over oljevirksomheten den gang. Ikke bare i araberverdenen og Afrika, hvor de store amerikanske oljeselskapene dominerte. Men også i Danmark skjedde dette, da A.P. Møller fikk enerett til å utvinne olje og gass på dansk sokkel (1962). Dersom Norge hadde lagt seg på en slik linje, ville vi hatt en annen samfunnssituasjon enn vi har i dag.

Er det noen fare for privatisering ved et regjeringsskifte i 2013?

Det kan det være. I Frps program for kommende stortingsperiode står det: «En målsetting i vår økonomiske politikk er derfor å bygge ned det offentlige eierskapet gjennom salg.» Frp sier de er for nasjonalt eierskap der det er finansielt eller strategisk viktig. Og olje/gass er selvsagt et slikt område. I svaret til LO om dette spørsmålet sier Frp at statens eierandel i Statoil kan være 51 prosent. Det vil si et kraftig nedsalg.

Frp har en håpløs historie på dette området. Carl I. Hagen (den gang ALP), sa 5. november 1975 følgende i Stortinget:

«Vi foreslår derfor å selge rettigheter som Statoil har blant annet i Statfjord-feltet til andre. Så vidt vi har undersøkt, er det i dag ikke noe problem å selge rettigheter for 10 milliarder kroner. Da får vi en reell inntekt fra et reelt salg som ikke kunne gjøres om selv om oljeprisen går nedover».

Utbyggingen av Statfjordfeltet ble på 1970-tallet drevet gjennom av en arbeiderpartiregjering med Bjartmar Gjelde som olje- og energiminister.

Dette feltet som Carl I. Hagen ville la gå på billigsalg til private, er blitt tidenes industrisuksess og tidenes økonomiske melkeku. Inntjeningen har så langt vært 1300 milliarder kroner. Statfjord har driftstillatelse til 2031. Få tror det er slutt da. Inntektene fra ALP (Frp)s salg av Statfjord skulle gå til skattelette. Historien har vist hvor korttenkt og tapsbringende en slik politikk ville vært om den hadde blitt gjennomført. Gjennom hele sin historie fram til 1990-årene, gikk Frp inn for å privatisere Statoil, Norol, Statens eierandeler i Hydro og SDØE. Hvis denne politikken hadde blitt iverksatt, ville Norge gått glipp av enorme inntekter. Vi ville trolig vært et samfunn med levestandard mer på gjennomsnittlig europeisk nivå.

Frp-leder Carl I. Hagen foreslo å selge sokkelen "på rot". Høyres Viktor Normann har tatt til ordet for det samme flere ganger. De senere årene har Frp utmerket seg ved å foreslå store skatteletter for oljeselskapene (2004) og selge ut deler av SDØE til private (2007). Det er åpenbart at denne politikken ville ført til sterkt svekkede skatteinntekter for staten. Det er samtidig en illustrasjon på hvem man er til for. Frp foretrekker å gi store skatteletter til utenlandske oljeselskaper, framfor å stille seg på nordmenns side og arbeide for størst mulig skattlegging av de samme oljeselskapene. Noe mindre progressivt enn dette er det vanskelig å forestille seg.

I dag er statens pensjonsfond verd ca. 4400 milliarder kroner. Hvis Frp hadde styrt oljepolitikken fra 1970-årene, hadde vi ikke hatt noe oljefond å bruke som muskel mot internasjonale kriser, slik vi kunne gjøre i 2008. Etter hvert har Frp skjønt at denne politikken ikke har støtte i Norge. Dermed forsøker de å moderere seg noe. Spørsmålet er hva vi egentlig kan vente oss om Frp skulle slippe til i regjering. Jeg foretrekker å slippe det eksperimentet.

I Høyre driver man også for tiden en sport der politikken skal ufarliggjøres. Likevel er partiets generelle holdning til statlig eierskap klar: «Høyre mener at staten i dag er en for stor eier i norsk næringsliv, og ønsker å redusere det samlede statlige eierskapet.» På LOs spørsmål om partiet vil beholde statens eierandel i Statoil, er de ikke klare: «Høyre vil beholde et sterkt statlig eierskap av Statoil og bruke dette til å sikre lokal forankring og norsk hovedkontor». Dette kan like gjerne bety negativt flertall, det vil si 33,4 prosent som 45 prosent eller 70 prosent. At det er interne debatter om dette i Høyre er det ingen tvil om. Så sent som 08. august i år tok direktør Terje Osmundsen, tidligere leder av Unge Høyre og personlig sekretær for statsminister Kåre Willoch, til orde for å avvikle den statlige aksjemajoriteten i Statoil. (artikkel i Dagens Næringsliv).

Siden både Høyre og Frp mener det statlige eierskapet er for stort og siden det statlige eierskapet samtidig er størst innenfor vannkraft, olje og gass, vil det være ønskelig å få konkretisert hva Høyre og Frp vil svekke på disse områdene før valget. Vi vet hva partiene historisk har stått for. Frps linje er en ren katastrofe, Høyres linje er vesentlig bedre, men heller ikke den gir trygghet for at verdiene forblir i fellesskapets eie.

Hva ville være konsekvensene av en alternativ bruk av oljeinntektene?

I alle år har Frp foreslått mer penger til gode formål. I stadig økende grad har de lagt seg på en linje med automatiske utbetalinger til disse. Samtidig går de inn for både store skattelettelser og økt privatisering innen olje og gass. Privatisering på dette området, i en situasjon hvor vi har mye energiressurser som er påvist, men ikke hentet ut, innebærer i sin nakne realitet ikke annet enn å overføre verdier som kunne ha vært brukt til felleskapsformål, til investorer fra ulike land som vil kjøpe seg opp innen norsk olje og gass.

Hvis vi følger Frps økonomiske oppskrift, som går på å avvikle handlingsregelen og pøse på med ekstra oljepenger, ville industrien skalles av.

For Olav Thon som er mangemilliardær basert på eiendom, kjøpesentra, hoteller med mer, er Frps politikk fornuftig. Han sparer om lag 100 millioner i skatt hvis den blir satt ut i livet. Men for de som ikke er milliardærer og spesielt for alle som jobber i industrien, er Frps politikk farlig.

Frps siste forslag til forvaltning av oljeinntektene, er å splitte statens pensjonsfond opp i fire ulike fond, som alle skal drive med hver sine investeringer. Det vil øke kostnadene og risikoen for at private aktører blir sluppet til. Det med de konsekvenser det kan få.

Frp har generelt lagt seg på en politikk som gir inntrykk av at alle behov kan tilfredsstilles raskt. De viser liten vilje til langsiktig tenkning og ennå mindre omtanke for kommende generasjoner. Det er dette vi ser når de vil selge kraftverk. Hvis man tenker at samfunnets verdier skal vare i mer enn en generasjon, er det vanskelig å forestille seg noe mer idiotisk enn å selge vannkraft, som er en evigvarende ressurs. Med tanke på internasjonale mål om klimanøytralitet, blir det ennå mer håpløst å privatisere slike ressurser.

Høyre opptrer mindre uansvarlig enn Frp, men også Høyre skal finansiere store skatteletter. Vi kan fort få kortsiktige løsninger som få tjener på og mange må betale for.

Stortingsvalget, Norges utfordring og alternativene

Europa er inne i en alvorlig økonomisk krise med massearbeidsløshet. Ingen vet hvor lenge den varer, eller om vi får en fremtid preget av pågående kriser. Det kan bli bedre, men det kan også bli verre enn nå. Norge vil ikke være uberørt hvis den internasjonale krisa vedvarer. Jo dypere den blir, jo viktigere er det at Norge har ressurser til å håndtere den med. Vi må derfor slå ring om et sterkt fellesskap og avvise spill med våre viktigste ressurser.

Etter min mening handler stortingsvalg først og fremst om å velge klokt i de viktigste spørsmålene. Som jeg har forsøkt å vise, skyldes Norges gode situasjon en framtidsrettet og forstandig politikk, samt en gunstig ressurssituasjon. Hvis vi vil videreutvikle hovedlinjen om arbeid, god inntektsutvikling og velferd for alle, bør vi gi støtte til en slik politikk. Det høres kanskje ikke visjonært og dristig ut, men det når man ser effektene er denne «bygge stein på stein»-politikken, både traus og progressiv.

Om disse betraktningene tipper jeg at min niese vil si; Ok, Arbeiderpartiet har gjort mye bra før, men hva med nåtida? Er egentlig forskjellene så store at det spiller noen rolle nå?

Hvor mye forskjellene betyr, kan være vanskelig å bedømme, når man lytter til dyktige og energiske partiledere fra alle partier.

Høyesterettsadvokat Anne Lise Rolland ved LOs juridiske avdeling, har nylig gitt et godt bidrag til å forstå hva forskjellene konkret handler om i arbeidslivspolitikken. Hun har studert alle avstemninger om arbeidslivssaker i Stortinget de siste 8 årene. Det dreier seg om 6000 sider stortingsdokumenter. Gjennomgangen er publisert og ingen politiske partier har ment at det er feil eller uredelighet i faktagrunnlaget.

Hva dette omfattende materialet viser, er i korthet følgende: I arbeidslivet er det både felles interesser mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og interessemotsetninger mellom dem. I saker med interessefellesskap, er det sjelden politiske motsetninger. Når det derimot er interessemotsetninger, som i spørsmål om midlertidige ansettelser, stillingsvern, rett til heltid, avtalefestet pensjon, kamp mot underbetaling osv, trer et tydelig mønster fram. Høyre og Fremskrittspartiet støtter konsekvent arbeidsgivernes interesser, mens Arbeiderpartiet støtter arbeidstakernes interesser. Det er riktig at Jens og co har «holdt på i 8 år». Det har de andre partiene også – i Stortinget. Spørsmålet er hva de har holdt på med. Som Rolland har vist har Jens holdt på med å støtte arbeidstakernes interesser, mens Erna har støttet arbeidsgiverne. Det er en grei sak. Men det er viktig å vite om dette, når man skal tenke på hvem man gir sin stemme til.

Når disse linjene skrives er Arbeiderpartiet, nok en gang, i ferd med å gjøre en god valgkamp. Men det er fortsatt mange velgere som ikke har bestemt seg. Hvis noen synes de temaer jeg tar opp her, er viktige å få fram i valginnspurten, så del dem gjerne med andre.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
30.08.2013
11:49
16.12.2013 23:40



Mest lest

BRUK OG KAST: Tre uker etter at hun fikk økt stillingsprosent, ble Marit Lysgård Amundsen oppsagt fra jobben i Rauma kommune.

BRUK OG KAST: Tre uker etter at hun fikk økt stillingsprosent, ble Marit Lysgård Amundsen oppsagt fra jobben i Rauma kommune.

Sidsel Hjelme

Marit (36) fikk endelig fast jobb etter seks år. Så kom et brev i posten

I slutten av forrige måned ble en malebedrift i Oslo slått konkurs. Årsak: Arbeidsgiver hadde ikke betalt ut 22.000 kroner i feriepenger, som han skyldte en av sine ansatte. (Illustrasjonsfoto)

I slutten av forrige måned ble en malebedrift i Oslo slått konkurs. Årsak: Arbeidsgiver hadde ikke betalt ut 22.000 kroner i feriepenger, som han skyldte en av sine ansatte. (Illustrasjonsfoto)

Håvard Sæbø

Maler slo arbeidsgiveren konkurs da han ikke fikk 22.000 kroner i feriepenger

Det kan bli streik blant sykepleierne i kommunene etter at et flertall av medlemmene sa nei til resultatet i lønnsoppgjøret.

Det kan bli streik blant sykepleierne i kommunene etter at et flertall av medlemmene sa nei til resultatet i lønnsoppgjøret.

Tri Nguyen Dinh

Sykepleierne vraker årets lønnsoppgjør. Nå øker streikefaren

350.000 av dem som har vært ledig i 2020, får ikke feriepenger neste sommer av dagpengene de har fått utbetalt i år.

350.000 av dem som har vært ledig i 2020, får ikke feriepenger neste sommer av dagpengene de har fått utbetalt i år.

Emmie Olivia Kristiansen

350.000 dagpengemottakere kan gå glipp av feriepenger neste år

VEMODIG OPPRYDDING: Når Svea-gruvene jevnes med jorden, er det tøft for gruvebuser med lang fartstid.

VEMODIG OPPRYDDING: Når Svea-gruvene jevnes med jorden, er det tøft for gruvebuser med lang fartstid.

Brian Cliff Olguin

Det stikker i hjertet på gamle gruvearbeidere – hele Svea-samfunnet skal vekk

FORSKJELLER: – Det er forskjeller mellom by og bygd, men det er bemanningsproblematikk svært mange steder. Dette må løses nå, og vi forstår at medlemmene opplever hverdagen som uforutsigbar. Tiltak er på gang, og vi har dialog om dette, sier de sentralt tillitsvalgte Jarle Eide, Helge Mathisen, Terje Nordgulen og Vivian Grimelid i Fagforbundet Post og finans Vestlandet.

FORSKJELLER: – Det er forskjeller mellom by og bygd, men det er bemanningsproblematikk svært mange steder. Dette må løses nå, og vi forstår at medlemmene opplever hverdagen som uforutsigbar. Tiltak er på gang, og vi har dialog om dette, sier de sentralt tillitsvalgte Jarle Eide, Helge Mathisen, Terje Nordgulen og Vivian Grimelid i Fagforbundet Post og finans Vestlandet.

Alf Ragnar Olsen

Posten Norge sa opp for mange: – Folk kom gråtende til meg

FRA VONDT TIL VERRE: Taxisjåførene Svein Skavang Graadal (til venstre) og John-Egil Dahl bruker mye av arbeidsdagen på å vente på neste tur. Med flere drosjer som skal konkurrere om de samme kundene, kan det bli enda mer ventetid.

FRA VONDT TIL VERRE: Taxisjåførene Svein Skavang Graadal (til venstre) og John-Egil Dahl bruker mye av arbeidsdagen på å vente på neste tur. Med flere drosjer som skal konkurrere om de samme kundene, kan det bli enda mer ventetid.

Tormod Ytrehus

Taxisjåførene Svein og John-Egil frykter for fremtiden med de nye reglene fra 1. november

Øystein Hole falt fra et stillas og skadet seg stygt. Så gikk forsikringsselskapet konkurs. Nå skal Høyesterett avgjøre om han kan få føre saken sin for norsk rett.

Øystein Hole falt fra et stillas og skadet seg stygt. Så gikk forsikringsselskapet konkurs. Nå skal Høyesterett avgjøre om han kan få føre saken sin for norsk rett.

Britt Andreassen (Innfelt foto: privat)

– Jeg klarer ikke å se at dette skal være en diskusjon. Jeg falt og ødela meg på jobb – og jeg var forsikret

Mimmi Kvisvik, leder i Fellesorganisasjonen.

Mimmi Kvisvik, leder i Fellesorganisasjonen.

Jan-Erik Østlie

Det vil føles urettferdig hvis sykepleierne får mer enn andre, mener FO-lederen

Colourbox

Feriepengene er utrygge, det haster å endre loven, mener LO

EIN TILSETT MÅ JOBBE I 15 ÅR: For å tene like mykje som Choice-sjef Torgeir Silseth gjer på eitt år, må ein tilsett jobbe fulltid i 15 år.

EIN TILSETT MÅ JOBBE I 15 ÅR: For å tene like mykje som Choice-sjef Torgeir Silseth gjer på eitt år, må ein tilsett jobbe fulltid i 15 år.

Nordic Choice Hotels

Hotellansatte må jobbe i 15 år for å tjene like mye som sjefen gjør på ett år

Sykepleiere og lærere sa nei til resultatet i kommuneoppgjøret. Dermed øker faren for streik.

Sykepleiere og lærere sa nei til resultatet i kommuneoppgjøret. Dermed øker faren for streik.

Leif Martin Kirknes

Sykepleiere og lærere sier nei til lønnsoppgjøret. Hva skjer nå?

Paul S. Amundsen

På 18 år har vekterne kun fått seks kroner ekstra for å jobbe natt og helg

MINIMAL MARGIN: Bussene blir ikke parkert fra neste uke grunnet ny streik, etter at uravstemningen viste at 50,44 prosent av bussjåførene stemte ja til meklingsresultatet.

MINIMAL MARGIN: Bussene blir ikke parkert fra neste uke grunnet ny streik, etter at uravstemningen viste at 50,44 prosent av bussjåførene stemte ja til meklingsresultatet.

Tormod Ytrehus

Under 100 stemmer avgjorde bussoppgjøret. Nå får sjåførene ny lønn

FRIR TIL UNGE NORDMENN: Tradisjonelle danske fagforeninger blør medlemmer til den alternative fagforeningen Krifa, som gjør nye framstøt i det norske markedet.

FRIR TIL UNGE NORDMENN: Tradisjonelle danske fagforeninger blør medlemmer til den alternative fagforeningen Krifa, som gjør nye framstøt i det norske markedet.

colourbox.com

«Billig-fagforening» vil nå unge: Har ingen tariffavtaler og tror ikke på streik

Gorm Kallestad / NTB

Regelendring fra regjeringen vil tvinge mange over på uførepensjon, mener LO-topper

Siv Jensen

Siv Jensen

Jan-Erik Østlie

Siv Jensen mener LO misbruker bistandspenger

Debatt

Dette er ikke bare en streik for en levedyktig lønn, det er en streik for anerkjennelsen av yrket vårt og kampen om fremtiden, skriver Lukas S. Homestad. (Illustrasjonsfoto)

Dette er ikke bare en streik for en levedyktig lønn, det er en streik for anerkjennelsen av yrket vårt og kampen om fremtiden, skriver Lukas S. Homestad. (Illustrasjonsfoto)

Jan-Erik Østlie

For min del, som permittert vekter siden midten av mars, blir jeg forbannet av dette

Leif Martin Kirknes

Elektrobransjen frykter A- og B-lag blant lærlinger

KAN BLI STREIK: – Jeg har ikke tenkt så mye på at det kan bli ny streik ennå, men jeg må kanskje finne fram streikevesten, sier Magnus Bremseth Kvernland.

KAN BLI STREIK: – Jeg har ikke tenkt så mye på at det kan bli ny streik ennå, men jeg må kanskje finne fram streikevesten, sier Magnus Bremseth Kvernland.

Håvard Sæbø

Magnus (20) er bussjåfør. Han håper det blir ny streik


Flere saker