JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Æren for velferdsstaten

Som ledd i sin svenskimporterte pynte- og glatte over-strategi, har høyresiden over lengre tid også forsøkt å få ære for oppbyggingen av velferdsstaten, mener Øystein Nilsen.



05.09.2013
12:48
16.12.2013 23:44

Historiske realiteter gir ikke støtte for dette. Høyre, som nå søker regjeringsmakt med et image av myk omsorg, har gjennom hele vår politiske historie diltet etter, eller simpelthen vært en bremsekloss for velferdsreformer. Før man stemmer på mandag, kan det være nyttig å vurdere den politikk partiene faktisk har ført. Det pleier å si noe vesentlig om hva slags rolle man kan forvente at partiene vil innta også i tiden framover.

Over lengre tid har begrepene om den nordiske modellen og den norske modellen kommet i fokus i samfunnsdebatten. Det siktes her til den samfunnsmodellen som har utviklet seg i de nordiske land med sterke fagorganisasjoner, bredt innslag av kollektive forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, trepartssamarbeid nasjonalt (staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne) og partssamarbeid lokalt og en generøs velferdsstat med stor grad av universelle velferdsordninger. Denne modellen har etter hvert fått en bredere anerkjennelse internasjonalt, i konkurranse med andre samfunnsmodeller og velferdsstatsregimer, bl.a. den liberale modellen som særpreger det angloamerikanske kulturområdet (som i USA, Storbritannia og Australia).

En av hovedpillarene i den norske modellen er altså vår form for velferdsstat. I kjølvannet av diskusjonene om den norske modellen, har det også pågått en diskusjon om hvem som har æren for velferdsstaten. Fra høyresidehold har man også ønsket å sikre seg et eierskap til den norske modellen, og det hevdes at de borgerlige partiene har hatt like stor betydning for framveksten av velferdsstaten som Arbeiderpartiet, venstresida og arbeiderbevegelsen. Bl.a. har sentrale Høyrepolitikere, som Erna Solberg, Per Kristian Foss og Kristin Clemet hevdet dette.

Tenketanken Civita, der Clemet er leder, ga også ut boka Den norske velferden i 2011. Boka er et slikt forsøk på å oppvurdere de borgerlige partienes innsats, og den representerer et forsøk på å omskrive velferdsstatens historie. Den norske velferden forsøker å rive ned bildet av den norske velferdsstaten som et Arbeiderparti- og arbeiderbevegelse-prosjekt, og å oppvurdere særlig partiet Høyres bidrag.

Det som kjennetegner mye norsk historieskriving om velferdsstaten, er at velferdsstatsprosjektet primært har blitt drevet fram av to partier, nemlig Venstre og Arbeiderpartiet, og at arbeiderbevegelsen har spilt en avgjørende pådriverrolle. Partiet Høyre har i etterkrigstida i stor grad også sluttet opp om velferdsstaten, men i perioden rundt forrige århundreskifte (1800/1900) og i mellomkrigstida, da klassemotsetningene var markerte i Norge, tok Høyre ofte arbeidsgiversidens parti og har på mange måter vært en bremsekloss for velferdsutviklingen. Selv om Høyreregjeringer rundt dette århundreskiftet også gikk inn for visse sosialforsikringsordninger, var Venstre et mye mer offensivt parti hva gjaldt innføringen av nye velferdsordninger, og mot slutten av mellomkrigstida, da Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt (1935), tok velferdsstatsbyggingen for alvor av. Anne Lise Seip, som vel kan kalles for nestoren i norsk velferdsstatshistorie, snakker om overgangen fra sosialhjelpsstaten til velferdsstaten som overgangen fra klassekamp til et historisk kompromiss. I denne klassekampen er det lite problematisk å plassere Høyre som i hovedsak en forsvarer av arbeidsgiversiden og kapitaleierne. La oss se litt nærmere på velferdsstatens historiske utvikling. Det vi finner er at det nettopp er arbeiderbevegelsen som har spilt en nøkkelrolle.

Den første fasen av velferdsstatens utvikling er knyttet til det vi kan kalle de tidlige sosialforsikringslovene. Disse var inspirerte av rikskansler Bismarcks initiativ til en sykeforsikringsordning i Tyskland på 1880-tallet.

Historikere har lagt vekt på at Bismarck og de tyske elitene fryktet sosial uro blant de framvoksende arbeidermassene, og at en ville komme slik uro i forkjøpet ved å tilby sosialforsikring.

I Norge nedsatte Venstre-regjeringen til Johan Sverdrup Arbeiderkommisjonen i 1885. Kommisjonen foreslo en bl.a. en fabrikktilsynslov, og Stortinget vedtok en slik lov i 1892, med oppslutning fra så vel Høyre som Venstre. I 1894 kom lov om ulykkesforsikring for arbeidere, og i 1906 kom lov om arbeidsløshetsforsikring for en mindre gruppe arbeidere. Venstrepolitikeren Johan Castberg hadde en viktig rolle i forbindelse med mange av de tidlige sosialforsikringslovene, bl.a. lov om sykeforsikring fra1909 og barnelovene av 1915. Selv om Høyreregjeringer deltok i utformingen av sosialforsikringslover, var det Venstre, gjennom ledende skikkelser som Castberg og andre, som førte an i det sosialpolitiske reformarbeidet.

I perioden fra 1880-årene og til 1915 vokste arbeiderbevegelsen fram, med stadig tydeligere stemme i samfunnet. Den økende oppslutningen om bevegelsen og hyppige arbeidskonflikter skapte økende press på de politiske myndigheter. Fyrstikkarbeiderstreiken i 1989 er et godt eksempel. Produksjonen medførte alvorlige helseskader. Streiken førte til en kongelig resolusjon om tiltak for ventilasjon og bedre hygiene for fyrstikkarbeiderne. Det ble etter hvert umulig å ikke gjøre noe for å imøtekomme arbeidernes krav. Presset fra en radikal arbeiderbevegelse er vesentlig for å forstå framveksten av sosialforsikringslovene.

Perioden fra første verdenskrig fram til 1935, da Arbeiderpartiet dannet regjering, regnes som en stagnasjonsfase for utbyggingen av velferdsordninger.

Etter 1935 endret dette bildet seg, da den verste økonomiske krisa hadde lagt seg. På rekke og rad fikk vi lover om syketrygd for fiskere (1935) og sjøfolk (1936), blinde- og vanføretrygd (1936), alderstrygd for alle (1936), utvidet arbeidervernlov (1936) og arbeidsløshetstrygd (1938). Riktignok var det stor enighet i Stortinget om disse sakene, og det innevarslet en ny periode for velferdsstaten etter krigen da alle partiene i det store og hele sluttet opp om utbyggingen av sosiale ordninger. Men, det er liten tvil om at det var arbeiderbevegelsens kamp og det at Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt som dannet bakgrunnen for etableringen av den moderne norske velferdsstaten.

Høyre stod for sparelinjen i mellomkrigstiden, da de mente at den stramme økonomiske situasjonen gjorde det nødvendig å begrense de offentlige utgiftene, også til sosialpolitiske formål. I Arbeiderpartiet og til dels Venstre var det radikale krefter som ville knytte sosialpolitikken til en generell politikk for økonomisk vekst og utvikling. Stimulering av økonomien måtte avløse sparelinjen, og sosialpolitikken kunne bidra til utvikling, snarere enn å være en restpost på budsjettene.

Det var en velferdsordning som skapte stor strid i mellomkrigstiden, nemlig den kommunale fattighjelpen, forløperen for våre dagers sosialhjelp. I mellomkrigstiden var det en ny gruppe som ble nødt til å søke om fattighjelp, den voksende gruppen av arbeidsledige. Fattighjelpen ble forhatt av arbeiderbevegelsen, det føltes nedverdigende å skulle søke fattigkontoret om hjelp, som ofte var i form av naturalytelser, og det var mange krav knyttet til hjelpen.

Arbeiderpartiet gikk inn for at trygder på et ansvarlig nivå skulle erstatte fattighjelpen for arbeidsledige, i den grad det ikke var mulig å skaffe arbeid. De borgerlige partiene ønsket streng kontroll med fattighjelpen. Anne Lise Seip skriver i Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920-1975 at presset fra borgerlig hold for å skjerpe fattigloven økte i Stortinget. I 1932 ble det vedtatt at den som nektet å ta anvist arbeid, kunne meldes til politiet og forlanges innsatt i tvangsarbeidshus. De borgerlige partiene gikk også inn for at fattigunderstøttede ikke skulle kunne velges til fattigstyret, og at ingen kunne gjøre tjeneste i kommunale ombud som i løpet av de siste 12 månedene hadde mottatt fattighjelp. Arbeiderpartiet var i mot alle bestemmelsene.

I 1935 nedsatte Arbeiderpartiregjeringen Sosiallovkomiteen, en tverrpolitisk komite. Komiteen avga åtte innstillinger fram til 1945 da den ble oppløst. Dette ga opphavet til utformingen av tre lover, om hjelp til blinde og vanføre, om alderstrygd og om arbeidsledighetstrygd.

Under krigen ble det på mange hold gjort viktig tenkning om sosialpolitikken og en velferdsstat. Bl.a. ble skriftet Framtidens Norge utgitt i Stockholm i 1945, av arbeiderbevegelsens emmigrantmiljø. Så fikk vi med kriges slutt Fellesprogrammet. Seip skriver at holdningen til et slikt program var reservert i kretser i Høyre, men at det stort sett ble akseptert i alle leire. I Fellesprogrammet ble det klart uttrykt at en ønsket at trygd skulle ta over for fattighjelpen, og at arbeid for alle, en skikkelig levestandard, utdanning og bolig var viktige mål.

Etter krigen var det en rivende utvikling på sosialpolitikkens område. I de første årene etter krigen ble det i Sosialdepartementet arbeidet med Folketrygdmeldingen, som inneholdt et helhetssyn på trygdefeltet. De sentrale navnene bak denne meldingen var først og fremst lege, arbeiderpartimannen og sosialminister Svein Oftedal, og hans statssekretær, venstremannen Knut Getz Wold, som vi kan si stod i Castberg-tradisjonen hva gjaldt sosialpolitikken.

Stortinget utsatte behandlingen av Folketrygdmeldingen, og det ble en lang vei til en folketrygdlov. Det første resultatet av dette arbeidet var at universalitet ble innført for alderstrygden i 1957, dvs. at alle skulle få alderstrygd. Her bør vi nevne at universalitetsprinsippet ble knesatt ved innføringen av lov om barnetrygd i 1946. Fra 1950-tallet kom lovrevisjonene en etter en, med bl.a. ulykkestrygd som dekket yrkessykdommer i 1958, utvidelse av arbeidsledighetstrygden i 1959, uførepensjonsordning i 1960, lov om sosial omsorg i 1964, og så lov om folketrygd i 1966. I 1971 ble syke-, yrkesskade- og arbeidsledighetstrygden inkorporert i folketrygden, og i 1978 ble sykelønnsordningen utbedret ved at lønnstakerne ble berettiget til 100 prosent lønnskompensasjon ved sykefravær. Dermed var den norske velferdsstaten etablert.

Historikere som Seip og ledende velferdsstatsforskere, som bl.a. Stein Kunhle understreker enigheten om sosialpolitikken etter krigen. Allikevel påpekes det at

Arbeiderpartiet har ledet an i å definere nye sosialpolitiske oppgaver. Her er det jo helt sentralt at Arbeiderpartiet var i en så langvarig regjeringsposisjon i det første etterkrigstiårene, i perioder også med flertall i Stortinget. Partiet hadde muligheten til å ta initiativer på velferdsområdet, og få dem satt ut i livet.

LO og fagbevegelsen har også vært en viktig medspiller for Arbeiderpartiet i dette arbeidet, og har støttet aktivt opp om de sosialpolitiske initiativene. LO har også arbeidet med sosiale spørsmål som en del av avtalene i arbeidslivet, eksempelvis pensjonsspørsmål.

I nyere tid har det imidlertid kommet former for kritikk av velferdsstaten fra høyresida i politikken. Inn på 1980-tallet, med etableringen av Thatcher- og Reagan-regimene i hhv. Storbritannia og USA og framveksten av nyliberalismen som økonomisk-politisk ideologi og praksis, oppstod en ny form for motstand mot velferdsstaten som også spredte seg til kretser på høyresiden i Norge. Dette var i Norge egentlig også en kritikk av den norske sosialdemokratiske modellen som en hevdet var blitt rigid og tilstivnet. En uttrykte bekymring for kostnadsnivået ved produksjon av velferdstjenester, kort sagt var velferdsstaten blitt for dyr. En påpekte også at dette bidro til å trekke ressurser fra produktivt arbeid i privat sektor.

Enda senere, opp mot i dag, har en ny form for høyresidekritikk og initiativ på velferdsfeltet sett dagens lys, også med Fremskrittspartiets framvekst. Denne har også sine røtter i nyliberalt tankegods, og er knyttet til valgfrihetsideologien, som igjen er forbundet med økt grad av konkurranseutsetting og privatisering av velferdstjenester. Dette er et eget problemfelt som vi ikke skal gå nærmere inn på her, men i den grad konkurranseutsetting og privatisering skulle få et betydelig omfang, vil dette utfordre den norske modellen som sådan og velferdsstaten som en hovedpilar i denne.

Vi burde jo også tilføye, i bildet av høyresidens forhold til velferdsstaten, at partier som Høyre og Fremskrittspartiet hele tiden har kjempet for skattelettelser, noe som ville kunne ha gjort utbyggingen av velferdsordninger vanskeligere.

Det er tid for en oppsummering. Som framstillingen har forsøkt å vise, har de viktigste initiativene i det norske velferdsstatsprosjektet vært gjort av Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen, med viktige bidrag fra partiet Venstre særlig i den tidlige utformingen av velferdsordninger. Riktignok var enigheten om den sosialpolitiske satsingen i de første etterkrigstiårene stor blant partiene, selv om Arbeiderpartiet på mange måter ledet an. Når det gjelder Høyre, vises det fra partihold gjerne til initiativene til de første sosialforsikringslovene. Det er riktig nok at Høyre var involvert i disse, men i det store og hele har Høyre kommet etter, ikke minst var mellomkrigstiden en periode der Høyres klasseposisjon, på arbeidsgivernes side, kom til uttrykk. Senere og fram mot i dag har Høyre også blitt et velferdsparti, men historien har vist oss at de sentrale initiativene ikke har kommet fra dette hold.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
05.09.2013
12:48
16.12.2013 23:44



Mest lest

Alf Jørgen Schnell og Ninthu Paramlingam i kollektivet Reduser Husleia mener mange lever i uverdige boforhold på leiemarkedet. Bildet innfelt er hentet fra annonsen det et kott med skyvedører tilbys for 6.200 kroner måneden.

Alf Jørgen Schnell og Ninthu Paramlingam i kollektivet Reduser Husleia mener mange lever i uverdige boforhold på leiemarkedet. Bildet innfelt er hentet fra annonsen det et kott med skyvedører tilbys for 6.200 kroner måneden.

Ida Bing og husleie.no

Dette «klesskapet» ble leid ut for 6.200 kroner i måneden: – Leiemarkedet blir bare verre og verre

STENGT: Klokka 12 lørdag formiddag stengte butikkene i Oslo og ni nabokommuner. Dagligvarebutikker og apotek er det eneste unntaket.

STENGT: Klokka 12 lørdag formiddag stengte butikkene i Oslo og ni nabokommuner. Dagligvarebutikker og apotek er det eneste unntaket.

Lene Svenning

Nytt korona-sjokk: Tusenvis av ansatte i varehandelen på Østlandet står i fare for å bli permittert

SAKSØKER: Hege Berit Østgård er blant de 231 Industri Energi-medlemmene som går til gruppesøksmål mot Aker BP.

SAKSØKER: Hege Berit Østgård er blant de 231 Industri Energi-medlemmene som går til gruppesøksmål mot Aker BP.

Jan Inge Haga

Hege Berit fikk hakeslepp da bedriften ville fjerne sluttpakken: – Respektløst overfor oss ansatte

SYKEMELDT: Da kollegaene ble permittert stoppet også bedriften å betale sin del av sykelønna til Frank Robert Neerland.

SYKEMELDT: Da kollegaene ble permittert stoppet også bedriften å betale sin del av sykelønna til Frank Robert Neerland.

Aina Fladset

Frank Robert ble fratatt sykelønn da bedriften permitterte ansatte: – Overraskende

TOK KAMPEN: Ann–Helen Pettersen (til venstre) og Randi Stenersen Rasmussen gikk til sak mot arbeidsgiveren da de ble sagt opp som flyplassvektere på Flesland. Nå gir Securitas dem nye jobber i konsernet.

TOK KAMPEN: Ann–Helen Pettersen (til venstre) og Randi Stenersen Rasmussen gikk til sak mot arbeidsgiveren da de ble sagt opp som flyplassvektere på Flesland. Nå gir Securitas dem nye jobber i konsernet.

Paul S Amundsen

Vekterne Ann-Helen og Randi gikk til sak mot arbeidsgiver og reddet både jobben og AFP

Ole Palmstrøm

Permitterte får dagpenger til 1. oktober. Men det blir ikke feriepenger på dagpenger

– Nå skal vi ta oss råd til å besøke den chilenske familien til mannen min så fort det blir forsvarlig å reise, sier Elisabeth Bøckman.

– Nå skal vi ta oss råd til å besøke den chilenske familien til mannen min så fort det blir forsvarlig å reise, sier Elisabeth Bøckman.

Per Flakstad

Vant i retten: Nå får Elisabeth høyere pensjon og råd til å besøke mannens familie

Erik Knudsen er fortvilet over beskjeden han fikk fra kommunen rett før jul.

Erik Knudsen er fortvilet over beskjeden han fikk fra kommunen rett før jul.

Amanda Iversen Orlich/Dagsavisen

Erik mister 9.000 kroner i støtte og kan havne på gata

Håvard Sæbø

Arbeidstilsynet sladder lønna på underbetalte arbeidere. Nå må Røe Isaksen svare på hvorfor

Kjersti Stenseng

Kjersti Stenseng

Jan-Erik Østlie

Arbeiderpartiet har mistet over 5.000 medlemmer

Forbundsleder i Fellesforbundet, Jørn Eggum.

Forbundsleder i Fellesforbundet, Jørn Eggum.

Jan-Erik Østlie

Regjeringens nye veiselskap kan bli lagt ned. Fire LO-forbund mener det holder med Statens vegvesen

(Illustrasjonsfoto)

(Illustrasjonsfoto)

pressefoto, WizzAir.com

Wizz Air-ansatte i Norge er beskyttet av arbeidsmiljøloven, fastslår Luftfartstilsynet

Tormod Ytrehus

Klubbleder Adrian fikk sparken. Nå får han penger fra LO for å ha noe å leve av fram til rettssaken starter

Afaransis Yassin (28) har ingen mulighet til å få økonomisk støtte fra familiemedlemmer. Da blir det nesten umulig å komme inn på boligmarkedet, mener hun.

Afaransis Yassin (28) har ingen mulighet til å få økonomisk støtte fra familiemedlemmer. Da blir det nesten umulig å komme inn på boligmarkedet, mener hun.

Ida Bing

Afaransis (28) får ikke økonomisk hjelp hjemmefra: – Jeg er sjanseløs på boligmarkedet

Meieriansatte får 50 øre i generelt tillegg fra 1. mai i år. Enigheten i lønnsoppgjøret omfatter rundt 2.500 NNN-medlemmer.

Meieriansatte får 50 øre i generelt tillegg fra 1. mai i år. Enigheten i lønnsoppgjøret omfatter rundt 2.500 NNN-medlemmer.

Jan-Erik Østlie

Meieriansatte får ny lønn: Her er resultatet

Erlend Wiborg (Frp) er leder av arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget

Erlend Wiborg (Frp) er leder av arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget

Sissel M. Rasmussen

Frp ville ikke være med på å forlenge AAP-perioden

Debatt

LO og forbundene våkne opp av dvalen og svinge pisken slik at tillitsvalgte og medlemmer våkner opp?, spør Arne Eide.

LO og forbundene våkne opp av dvalen og svinge pisken slik at tillitsvalgte og medlemmer våkner opp?, spør Arne Eide.

Jan-Erik Østlie

«Har LO vendt Arbeiderpartiet ryggen?»

Colourbox.com

Lærere har ikke fått overtidsbetalt under pandemien. Over halvparten har vurdert ny jobb

Koronapandemien har bokstavelig talt kostet både helsedirektør Bjørn Guldvog og FHI-direktør Camilla Stoltenberg dyrt, i form av titusenvis av overtidstimer til både ledere og øvrige ansatte. Den regningen må også helseminister Bent Høie (her på skjermen bak) forholde seg til.

Koronapandemien har bokstavelig talt kostet både helsedirektør Bjørn Guldvog og FHI-direktør Camilla Stoltenberg dyrt, i form av titusenvis av overtidstimer til både ledere og øvrige ansatte. Den regningen må også helseminister Bent Høie (her på skjermen bak) forholde seg til.

Lise Åserud / NTB

FHI-ansatte jobbet over 300 timer overtid i 2020 – ledere fikk millioner i kompensasjon

 Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum

Jan-Erik Østlie

Sp lover norsk vaksineproduksjon


Flere saker