Harald Henmo

harald@lomedia.no

«Wir sind Blau-Weiss!» ljomer utover MDCC-Arena fra en bølgende masse av 3500 lidenskapelige fans i svingen på en ellers øde stadion. «Ooooooooh, mein FCM!»

Kjærligheten er sterk, men kjærlighetsobjektet gjør det ikke lett for beilerne der det virrer rundt på banen i en så langt lite imponerende forestilling. Vi er på kamp i Regionalliga Nordost, det fjerde nivået i tysk fotball, der 1. FC Magdeburg, eller bare «FCM», forsmedelig nok spiller mot andrelaget til Hertha, storlaget i Vest-Berlin.

Det er øst mot vest, og noe vi tenkte kunne være en glimrende illustrasjon på klasseskillene i det nye Tyskland, som fortsatt på mange måter er delt som det gamle. I debatten om landet skal innføre politisk bestemt minstelønn, diskuteres det om den bør være lavere i øst enn i vest. Øst har høyere arbeidsledighet, betydelig større sosial nød – og langt dårligere fotball.

Så her sitter vi på pressetribunen sammen med redaktør Lønnå – som syntes saken var så sentral at den trengte «redaksjonell ledelse» – og ser på fjerdedivisjonsfotball. I det gamle Øst-Tyskland.

Det står 0-0 til pause.

Banik Ostrava

«Det er ikke alle lag som kan være best i Europa», står det på veggen mellom herre- og dametoalettet bak «Block 4» i svingen der Magdeburg-fansen synger og hopper og roper så det – vil vi tro er meningen – kan høres helt til erkerival Halle ti mil unna.

For en gang var Magdeburg det. I hvert fall på en måte. Som eneste lag fra Øst-Tyskland vant Magdeburg en europacup, da de slo giganten Milan 2-0 i cupvinnercupfinalen i 1974. På doveggen er seierspokalen sirlig grafittert, ved siden av navnene på andre cupvinnercupmestere: Arsenal, Juventus, Barcelona…, og klubbene FCM slo underveis i triumftoget, som, eh, NAC Breda og Banik Ostrava. Cupvinnercupen var den klart svakeste av de europeiske turneringene, og ble lagt ned i 1999.

Men likevel. En gang var Magdeburg et europeisk topplag, og østtysk fotball endelig på kartet på den måten myndighetene hadde brukt alle midler for å oppnå. Samme året som Magdeburgs triumf, vant det østtyske landslaget sin største seier, og ble et fast spørsmål på fotballquiz: «Jürgen Sparwasser» er som alle vet svaret på spørsmålet «Hvem scoret målet da Øst-Tyskland slo vertslandet Vest-Tyskland i fotball-VM i 1974?». Og han spilte på FC Magdeburg.

Den redaksjonelle ledelsen er lei av å glo på gammelt skryt, selv om det er dens feil at vi er her, siden den klødde sånn etter å være blant virkelige fans at den i pausen dro oss med fra pressetribunen og til «Block 4», som fansen selv kaller «Block U» – for Ultras.

Det er oss.

Og nå vil ledelsen inn.

Familieliv

FCM spiller hematt i 2. omgang, og det hever laget betydelig. Etter et drøyt kvarter header Christian Beck nydelig inn 1-0, og Block U eksploderer. Kjærligheten er gjengjeldt.

Tysk fotball har det høyeste tilskuersnittet i Europa, og en av de livligste supporterkulturene. Etter en litt tvetydig facebook-korrespondanse med fanklubben «Die Macht im Osten», har vi satt oss litt i utkanten av hardcore-fansen, sånn for sikkerhets skyld. Men den virker mangfoldig og menneskevennlig. Det er både barn og kvinner og eldre blant massen som nå har fått et lite avbrekk fra den hylende fortvilelsen det vanligvis er å være fotballfan. «Smerte som underholdning», som den engelske forfatteren (og Arsenal-supporteren) Nick Hornby kaller det.

Tysk fotball er i medgang. Fram mot VM på hjemmebane i 2006 ble det investert stort i nye stadioner, og et gigantisk ungdomsprogram. Der det å spille «tysk» i gamle dager var et skjellsord, regnes det i moderne fotball som det vakreste som fins. Som Barcelona med kraft og fart. I vår var det heltysk mesterligafinale mellom Bayern München og Borussia Dortmund. Stadionene er proppfulle, og stort sett uten bråk – til tross for stor omsetning av både øl og glühwein.

Det er det her også. Og stemningen er gemyttlig. Men stadion er nesten tom, og fotballen er knapt i champagneklasse.

Østtysk fotball er fortsatt ikke kvitt fortiden.

Stasi-fotball

Da Dynamo Dresden vant den østtyske Oberligaen i 1978, kom sjefen for sikkerhetspolitiet Stasi, Erich Mielke, inn i garderoben etter siste kamp for å gratulere med mesterskapet.

«Nyt det,» sa han.

«For neste år vinner Berlin.»

Og det gjorde de.

Østtysk fotball var en konstant hodepine for myndighetene, siden de ikke klarte å få den samme internasjonale suksessen der som i andre idretter. Fotball var for stort. For vanskelig. Stadig nye klubber ble dannet, andre ble omplassert, omorganisert eller skiftet navn. Spillere ble sendt hit og dit. Uten at man klarte å nå målet om å vise den «sosialistiske fotballens overlegenhet».

Dynamo-lagene tilhørte statspolitiet (i likhet med Dynamo/Dinamo-lagene i andre østblokkland), og hadde – når de ville det – full kontroll, siden både dommere og spillere og funksjonærer gjerne var Stasi-informanter på et eller annet nivå. Og alle som ikke var det, ble eller kunne bli overvåket. Kontrollen var etter hvert så total at det ble et politisk problem. Da Dynamo Berlin vant ti seriegull på rad 1979-1988, var jukset så åpenbart at det ble tatt opp på øverste hold i kommunistpartiet.

Etter gjenforeningen av landet, ble to østtyske lag tatt inn i Bundesligaen: Dresden og Hansa Rostock. Ingen av dem varte særlig lenge. Siden har også Energie Cottbus vært der i noen sesonger, men siden 2009 har ingen lag fra tidligere Øst-Tyskland vært i den tyske toppserien.

De spiller heller i, for eksempel, Regionalliga Nordost.

Ledelsesfilosofi

Å nei! På en eller annen måte som er umulig å se fra Block U, utligner Hertha II bare sju minutter etter det velfortjente – ja, det må vi ha lov til å si, nå som vi sitter på Block U – ledermålet til FCM. Sannsynligvis en dommertabbe, noe Herthas innbytter Kevin Stephan i hvert fall mener det er når FCM, eller «vi» som den redaksjonelle ledelsen har begynt å si, får en soleklar straffe like etterpå. Stephan, som hadde vært i sving med å varme opp like foran oss, løper inn på banen for å ta dommeren, og Block U flommer ned mot det høye gjerdet for å korrigere oppførselen hans. Det blir gult kort på Stephan. Straffen setter Nico Hammann iskaldt i mål.

Og endelig løsner det for FCM. Vi har diskutert litt hvor høyt nivået på kampen egentlig er. Det er alltid vanskelig å si med to lag på samme nivå, men fem av spillerne i Hertha IIs startoppstilling har a-kamper for toppklubben, noen til og med mange. Men det hjelper ikke mot formidable 1. FC Magdeburg – «Oooo, mein FCM!» – som nå kjører over dem totalt, og feier inn både 3-1 og 4-1. Det er rein utklassing, og på Block U tordner «Wir sind Blau-Weiss!» og en masse andre sanger det er umulig å skjønne et ord av, men den redaksjonelle ledelsen hoier med så innbyggerne i Halle må ta på seg ørepropper, og i noen titalls minutter er østtysk fotball ren glede.

Spillerne hylles av en ekstatisk Block U etter triumfen, som gjør at laget beholder femteplassen på tabellen, i Regionalliga Nordost, tre nivåer under toppen – og nesten førti år etter at 1. FC Magdeburg var konger i Europa.

Som tida går.