Øystein Bråthen

oystein@lomedia.no

Krigen startet 17. juli 1936 med et militært opprør mot den demokratisk valgte regjeringen. Bare noen uker senere, 6. september, holdt Oslo distrikts stasjonspersonale ekstraordinært årsmøte for å diskutere støtte til Spaniahjelpen.

Organisasjonen oppsto spontant, og ble en forløper til Norsk Folkehjelp.

– Vedtaket ble 200 kroner, en stor sum for en liten forening den gang, forteller Tore Mentyjærvi.

Samme år bevilget Norsk Jernbaneforbund sentralt 5000 kroner til saken. Andre foreninger ga uttrykk for en sterk vilje, og beklaget at en slunken kasse bare ga mulighet til beskjedne bidrag.

Leter

Mentyjærvi går gjennom NJFs blad Jernbanemanden og forbundets protokoller og beretninger fra årene 1936–39 for å følge debatten.

Andre kilder må brukes for å finne ut om engasjementet førte til at medlemmer reiste til Spania for å slutte seg til de internasjonale brigadene som kjempet mot Franco.

Både verving og deltakelse ble forbudt, og måtte foregå i det skjulte.

– Jeg prøver å slå fast hvor mange jernbanefolk som dro og hvordan det gikk med dem. Først skal jeg se på aktiviteten i forbundet, forteller Mentyjærvi.

Målet er å systematisere funnene og få dem publisert.

– Jeg gjør dette på fritida og lover ingenting når det gjelder omfang eller publiseringsdato, men ambisjonen er å gi ut et hefte eller en liten bok, eventuelt en serie artikler. Neste år er det 75 år siden utbruddet, og det kunne passe å ha noe klart til da, sier Mentyjærvi, til daglig leder i Salgspersonalets Fagforening (SPF).

Reiste ut

Mange kvinner engasjerte seg i innsamlingsarbeidet. Noen dro også til Spania for å delta i humanitært arbeid.

Nestleder i SPF, Bente Sandaker, samler fakta om deres bidrag. Hun favner bredere enn bare NJF-medlemmer.

– Bakteppet er det samme. Det er spennende å se på norske kvinners innsats for å hjelpe til den demokratisk valgte regjeringen, forteller Sandaker.

Engasjementet var omfattende. Kjente samfunnsdebattanter deltok i innsamlingsarbeidet.

Det ble finansiert et norsk-svensk sykehus i Alcoy, der norske sykepleiere jobbet.

Journalister som Gerda Grepp og Lise Lindbæk rapporterte fra fronten. Flere lyrikere skrev dikt. Og mens utenriksminister Koht sto for nonintervensjon, var datteren hans sterkt engasjert i støttearbeidet.

Innsatsen holdt fram etter at de internasjonale brigadene ble oppløst og sendt hjem.

– Republikkens regjering gjorde et desperat forsøk på å stanse støtten fra Tyskland og Italia til opprørerne. De vedtok at alle utenlandske tropper skulle ut av landet, til ingen nytte. NJF bevilget midler til å hjelpe veteranene da de kom tilbake, sier Bente Sandaker.

Forpliktende

Begge understreker at engasjementet var stort i hele fagbevegelsen. I NJFs protokoller er det henvist til en rekke skriv og vedtak fra andre forbund i LO. Hvor omfattende dette ble, er ikke klart.

– Ingen andre forbund har kartlagt sine aktiviteter i forhold til den spanske borgerkrigen. Men industriarbeiderne i Odda reiste midler til en ambulanse ved hjelp av ekstrakontingent. De som nektet å bidra ble ekskludert, forteller Mentyjærvi.

En del slik informasjon er hentet fra boka ”Tusen dager”, utgitt av forfatterne Jo Stein Moen og Rolf Sæther som Mentyjærvi har et samarbeid med.

Han har blant annet stilt ut samlingen sin av effekter og våpen fra borgerkrigen, og fremført sanger fra perioden under deres foredrag.

Også i NJF ble det tatt inn ekstrakontingent, øremerket hjelpearbeidet.

– Fagbevegelsen var klar på at dette var en kamp mot fascismen og alt den sto for. De så at under et slikt styre har individet ingen verdi.

Blokade

Humanitær bistand var tillatt. Å samle inn til våpen eller reise til Spania for å delta i kampene ble ulovlig fra februar 1937.

Da vedtok Folkeforbundet, forløperen til FN, etter initiativ fra Englands statsminister Neville Chamberlain, at ingen utenforstående skulle blande seg inn.

Regjeringen Nygaardsvold, med utenriksminister Halvdan Koht som pådriver, valgte å støtte Folkeforbundets nonintervensjon, og fikk et enstemmig Storting med seg:

”Det skal være forbudt her i riket å la sig hverve til krigstjeneste for noen av partene i borgerkrigen (…).”

Da hadde Hitler og Mussolini gitt Franco solid støtte.

– Den spanske marinen nektet å frakte tropper fra de afrikanske områdene over til selve Spania i 1936. Da trådte Tyskland til med flytransport. Hitlers luftbro var avgjørende for resultatet. Her deltok også norske piloter. De var riktignok ikke mange, under ti nordmenn alt i alt bisto Franco, men det er utrivelig å tenke på at de gjorde mye for å sikre opprørerne seieren, sier Mentyjærvi.

Et land som ga mye hjelp til regjeringen var Sovjetunionen. Det kostet.

– KGBs forgjenger GRU fikk operere fritt, og stalinistene fikk uforholdsmessig stor innflytelse. Brigadene sloss for en demokratisk valgt regjering med bred støtte i befolkningen. Den gjennomførte blant annet jordreformer. Derfor blir ettermælet til de frivillige merkelig, når det nærmest virker som om Franco gjorde opprør mot et kommunistisk regime, mener Mentyjærvi.

De som kjempet for å gjeninnføre monarkiet var også en mangfoldig samling av adel, kirkelige konservative og militære. Diktatoren Francisco Franco blir deres øverste leder, ”ansvarlig bare for Gud og historien” og innfører den romerske hilsenen med høyre arm løftet.

Politisk skille

Den norske regjeringens ikke-innblandingspolitikk provoserte fagbevegelsen, NJF inkludert.

I all hovedsak bidro blokaden til at støtten fra Italia og Tyskland kunne fortsette, mens den lovlig valgte regjeringen ikke kunne få hjelp utenfra.

I 1938 hadde NJF landsmøte, og da innsamlingen kom opp som sak, ble det også vedtatt en klar uttalelse – enstemmig:

”I ly av nonintervensjonskomiteens bestemmelser kan Franco – understøttet av de fascistiske makter Tyskland og Italia – legge hele byer i ruiner og myrde tusenvis av uskyldige kvinner, barn og oldinger. Landsmøtet krever at nonintervensjonspolitikken ophører, og at Spania får adgang til å skaffe sig våben for å slå fascismen tilbake.”

Stasjonspersonalets landsråd foreslo å bevilge 2000 kroner. Det ble vedtatt ved akklamasjon.

– Engasjementet fra grasrota, som ga så sterkt utslag på landsmøtet, kan nok skyldes frykten for fascismen som bredte seg i Europa. I Spania kom det til åpen konfrontasjon. På republikkens side deltok også hjemløse tyskere og italienere, folk som ikke hadde noe land å vende tilbake til, sier Mentyjærvi.

Et tema han er interessert i å se nærmere på er uenigheten mellom de partitro og radikale krefter, også i stor grad innenfor arbeiderpartiet, som ville sende våpen.

Forfatteren Arnulf Øverland harselerte med innsamlingen til ambulanser – burde det ikke like gjerne sendes likkister?

– Hvorfor kan vi ikke hjelpe Madrid med å forsvare seg mot luftangrep, spurte Øverland, ifølge boken ”Tusen dager”.

Konsekvenser

Spania var ruinert i 1939, og hadde lite å bidra med under 2. verdenskrig, noe som fikk en rasende Hitler til å karakterisere Franco som upålitelig.

Da Franco i 1944 så hvilken vei krigslykken gikk og proklamerte, for å berge sitt eget skinn, at Spania aldri hadde vært fascistisk, karakteriserte Hitler ham som frekk. Offisielt var Spania nøytralt.

– Landet sendte ”Den blå divisjon”, oppkalt etter fascistpartiets blå skjorter, til Østfronten for å kjempe mot Sovjetunionen. Ifølge regimet besto den kun av frivillige. Hvor frivillig deltakelsen var, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved, sier Mentyjærvi.

Franco klarte å mobilisere drøyt 18 000 mann. Offiserer og befal var profesjonelle soldater, mange med erfaring fra borgerkrigen. Ofte ble rekruttene vervet under press.

Da divisjonen ble satt inn under beleiringen av Leningrad i 1942-43 og opplevde store tap, sendte Franco vernepliktige som forsterkninger.

– Hadde Spania unngått å bli utarmet av borgerkrigen og hatt ressurser til å yte fullverdig støtte til Hitlers styrker, kunne europeisk historie sett helt annerledes ut. Man kan si at de som slåss for republikken og mot Francos fascister tapte borgerkrigen, men de hjalp allikevel i høy grad til med å vinne andre verdenskrig før den i det hele tatt hadde begynt, sier Tore Mentyjærvi.

Hvis medlemmer i NJF har opplysninger som kan bidra i arbeidet, vil han gjerne bli kontaktet. Mobilnummeret er 916 53 471, epostadressen: to-ment@online.no

Kilder:

Rolf Sæther, Jo Stein Moen: Tusen dager. Gyldendal 2009 Store norske leksikon