Jan-Erik Østlie

Ane Børrud

ane.borrud@lomedia.no

Jo da, Arvid Dynge - en institusjon i Arbeidsmandsforbundet - blir 70 år 29. juni og skal snart logge av. Forbundet han har vært medlem av i 47 år, og vært ansatt i som regionalt verneombud (RVO) siden 1981, skal han til sommeren ta farvel med for å bli pensjonist. Hvordan det føles?

– Skrekk og gru! Noe blir borte, det å kunne ha en fast oppgave å gå til, sier Arvid etter en lang og reflekterende tenkepause der han samtidig får tid til å brette opp ermene på den rutete sportsskjorta helt opp til albuene.

Oppslagsverk

De som kjenner Arvid kan fortelle at han brenner for verneombudsarbeid. Hans kunnskaper om temaet skal være på linje med et oppslagsverk. Derfor trekker han også fram videreformidlingen av kunnskap da han får spørsmål om hva han betrakter som det mest verneverdige han har bidratt med til forbundet. Han mener å ha gitt noe til mange ute i felten som jobber med Helse, miljø og sikkerhet (HMS). Ikke bare arbeidstakere, men også arbeidsledere.

– Dessuten har jeg bestandig vært opptatt av lærlinger og fagbrev for anleggsmaskinførere. I snart 20 år har jeg vært sensor i dette yrket, et verv jeg er blitt oppnevnt til etter innstilling fra forbundet, forteller han.

Bransjekunnskap

Regionale verneombud (RVO) er nå på vei inn i renholdsbransjen. Ikke en eneste dag for tidlig, mener Arvid. Han viser til ulykkesfrekvensen i bygg og anlegg.

– Vi har nå noe av det samme i renholdsbransjen. Dødsulykkene er ikke på samme nivå, men frafallet er stort. Ja, det foreligger en del rariteter i denne bransjen.

– Hvorfor kan vi ikke få hjemlet at alle virksomheter skal ha verneombud så trenger vi ikke de regionale?

– Ifølge arbeidsmiljøloven skal alle virksomheter ha verneombud, men så fins det en unntaksbestemmelse for virksomheter under 10 ansatte.

Dynge mener at ordningen med RVO absolutt trengs.

– I mange små virksomheter er det mange lokale verneombud som ikke tør gjøre jobben sin. Hvorfor det, tror du? Jo, de er redde for å miste jobben sin. Da er det greit med et RVO, sier han.

Det er Fellesforbundet og Arbeidsmandsforbundet som har en ordning med RVO.

– Den bransjekunnskapen de regionale verneombudene dermed har er styrken ved denne ordningen, sier Arvid.

Døden på jobb

Sitt mest tydelige minne fra anleggsarbeiderperioden har han fra en montasje av turbiner rett nord for Nesbyen. Det er en 40-50 år siden, og de var sju mann på rommet. Byggherren presset på og skulle ha anlegget fortest mulig ferdig.

– Vi jobbet lørdag som søndag. Gikk inn når det var mørkt og kom ut når det var mørkt – vi så ikke dagslys på flere dager. Jeg vil ikke si at det er et godt minne, men husker det fortsatt.

– Og ditt verste minne?

– Det må vel være fra HOL 3, en kraftstasjon hvor jeg jobbet som 16-åring. Der ble det kalkulert med tre dødsfall i den treårige anleggsperioden.

– Opplevde du noen dødsfall?

– Nei, ikke der, men jeg har gjort det andre steder.

– Hvordan var det?

– Å miste arbeidskolleger på jobb og gå i begravelsen etterpå, er ille. Jeg har sett folk ligge der døde. Da sover du ikke særlig godt om nettene etterpå.

Ingen historiker

Dynge har også sett Arbeidsmandsforbundet endre seg merkbart gjennom årene. Fagforeningsboka og frimerkene er borte, i dag trekkes kontingenten over lønna. Det har skjedd rasjonaliseringer som han slett ikke er misfornøyd med.

– Forbundet er jo heller ikke så proletært lenger som det var. De tre i dagens ledelse gjør imidlertid en kjempejobb for forbundet og de ansatte, mener han.

I 2015 er forbundet 120 år. Det skal skrives ei ny historiebok, og stillingen som skribent har nylig vært utlyst. Dynge sitter i en historiebokkomité som skal hjelpe forfatteren fram til endelig produkt i jubileumsåret.

– Kunne du ha skrevet boka sjøl?

– Jeg liker ikke så godt å skrive. Og ikke har jeg kompetansen eller systematikken som skal til for et sånt arbeid heller.

– Falsk beskjedenhet?

– Om noen hadde funnet på å spørre meg, så hadde svaret blitt et absolutt nei.

Nok et nei

Arvid forteller at han aldri har vurdert noen partipolitisk karriere, men han ser sjølsagt sammenhengen mellom det faglige og det politiske. På Frantzefoss var han i flere år både foreningstillitsvalgt og hovedverneombud. Men partipolitisk verv fristet aldri. Han innrømmer imidlertid at han noen ganger har fått spørsmålet om å melde seg inn i Arbeiderpartiet. Svaret har vært det samme hver gang. Nei.

Elg og frimerker

Han var vært gift med dagens leder av forbundet, men bor nå aleine på Enebakkneset i Akershus fylke. Skjønt, en elghund har han. For han elsker jakt, fiske og fjellet og er medlem av et elglag på Skjåk. Noen fjellhytte skal han ikke ha, da blir han bundet og ufri. Nei, da tar han heller med seg campingvogna, som tåler 30 minusgrader, opp på Hardangervidda for kanskje en vakker dag å slå sin egen ørretrekord på stang: 2, 6 kilo.

– Fjellet vinterstid er det forresten slutt på da jeg har begynt å få problemer med kulda, sier han.

– Vi har fire årstider her til lands – du kan vel dyrke en innehobby når pensjonen snart kommer og tar deg?

– Ja, jeg samler på frimerker. Vel og merke bare norske.

– Og kanskje kommer en og annen telefon fra forbundet etter at du har gått av?

– Ja, jeg er åpen for å bidra om forbundet har brukt for noe av det jeg kan, sier Arvid Dynge – til sommeren pensjonist på heltid.