OLAV ANDRÉ MANUM

Sent onsdag kveld sa fagorganisasjonen Cosatu et foreløpig nei til regjeringens forbedrede tilbud om 7,5 % lønnstillegg og en bostøtte på 800 rand.

– Streiken fortsetter og vi vil fortsette å konsultere våre medlemmer, sa Cosatus generalsekretær Zwelinzima Vavi til nettstedet allafrica.com.

I flere forbund skal meningene være svært delte, og uttalelsen fra Vavi tolkes som av Cosatu fortsatt holder døra på gløtt for å komme til en avtale med regjeringen som kan gjøre slutt på den 15 dager lange streiken.

Firer ikke

Utenfor Helen Josephs Hospital i Johannesburg danser streikende sykepleiere og synger nedsettende sanger om president Jacob Zuma. Streikeleder Martin Moele sverger på at forbundet for helsearbeidere og andre offentlige ansatte aldri kom til å gå under kravet på 8.6 prosents lønnsøkning.

– Vi startet streiken med en krav om 11 prosents lønnsøkning, forklarer «kamerat Moele», som han insisterer på å bli kalt

– Gjennom forhandlinger har vi gått med på å senke kravet til 8.6 prosent. Men lavere enn det går vi ikke!

Må låne penger

Nå kan det likevel se ut som om resultatet blir omkring 7.5 prosent. Både «kamerat Moele» eget helsearbeiderforbund og lærerforbundet SADTU anbefalte tirsdag medlemmene sine å si ja til dette tilbudet ut i fra en klar forståelse av at det ikke finnes mer penger.

Finansanalytikere i sørafrikanske media hevder at regjeringen må ut på lånemarkedet for å skaffe midler til å betale for lønnsøkningen. Folk i gata klager over at regjeringen må bruke alle midlene de har til rådighet på lønn til arbeidstakerne, mens de offentlige skolene og sykehusene verken får penger til skolebøker eller medisinsk utstyr som pasientene trenger.

Polarisering og konsekvenser på lang sikt

Streiken i offentlig sektor i Sør Afrika har hittil vart i 15 dager. Selv om den skulle bli avsluttet en av de nærmeste dagene, er dette en konflikt som virkelig har polarisert nasjonen. Den får politiske konsekvenser langt utover situasjonen i offentlig sektor. Enheten som bygget seg opp i rusen over et vellykket fotball-VM er i ferd med å forvitre. Det hevder i hvert fall mannen i gata, personifisert gjennom en rekke drosjesjåfører vi har snakket med.

Zuma svekket

For det første har en rekke arbeidstakere rettet skarp kritikk mot presidenten og regjeringen og gitt uttrykk for dyp mistillit etter at regjeringen kalte inn militæret til å gjøre tjeneste i sykehusene. Det hjalp heller ikke nevneverdig at presidenten ga klarsignal til politiet om å skyte med gummikuler mot demonstranter som støttet streiken.

– Vi er blitt skutt på og arrestert, sier «kamerat Moele» utenfor porten til Helen Joseph’s Hospital.

– Det er ikke måten denne regjeringen burde løse problemer på.

Han representerer også de politiske aktivistene som for bare to og et halvt år siden nærmest gjennomførte en revolusjon i ANC under landsmøtet i Polokvane. Da ble daværende president Thabo Mbeki feid ut som leder for regjeringspartiet ANC og Jacob Zuma satt inn i hans sted. Det beredte grunnen for innsettelsen av Zuma som president for hele landet.

I dag har stemningen snudd. De streikende aktivistene føler at Zuma løper kapitalens ærend og uttrykker dyp skuffelse over hans vilje til å bruke makt og militæret for å løse betente politiske situasjoner. Selv hans zulu-tradisjonalisme blir brukt mot ham: «En kone er nok!» sto det for eksempel på en av plakatene vi i en demonstrasjon nylig.

Thobile Ntola, lederen i SADTU – Lærerforbundet – har sågar antydet at dersom regjeringen ikke bøyer seg vil ikke de streikende gå av veien for å kreve et nytt lederskifte I ANC.

Frykter spredning

Uansett om Zuma løper kapitalistenes ærend eller ikke, har han nok vært redd for at streiken skulle spre seg til privat sektor og dermed påvirke utenlandske investorers vilje til å investere i landet. At flere av forbundene i privat sektor – blant annet gruvearbeiderforbundet og metallarbeiderforbundet - har gjort seg klare til å gå ut i sympatistreiker med aktivistene i offentlig sektor har nok vært med å tvinge regjeringen og ANC til forhandlingsbordet.

Alliansen i fare

Den bitre konflikten kan imidlertid også få store politiske konsekvenser. Sør-Afrika styres av den tidligere frigjøringsbevegelsen African National Congress (ANC), som er i allianse med fagbevegelsen Cosatu og kommunistpartiet. Det er denne alliansen som utgjør grunnlaget for ANCs posisjon som regjeringsparti. I forrige uke gikk den mektige generalsekretæren for Cosatu, Zwelinzima Vavi, ut i mediene og sa at ANCs kandidater ikke nødvendigvis kan regne med automatisk støtte fra fagbevegelsen.

– Vi vil ikke jobbe for kandidater vi vet er tyver eller late, bare fordi de har klart å manipulere ANCs interne prosesser til sin fordel, sa Vavi blant annet.

Dermed åpner han ikke bare for å svekke ANCs flertall, han setter også ord på det mange arbeidstakere mener om deler av ANC styringsdyktighet.

Fagbevegelsen svekket?

Streiken har med andre ord svekket både presidentens og regjeringspartiets stilling og prestisje, men også fagbevegelsen som helhet har gått på en smell. Flere av dem vi har snakket med mener streiken har ført til en tap-tap-situasjon for regjeringen og fagbevegelsen.

Det faktum at flere pasienter har dødd på sykehusene, at sykepleiere er blitt nektet å hjelpe trengende pasienter og at elever på alle trinn i utdanningssystemet har måttet innstille skolegangen har fått store deler av opinionen til å vende seg mot de streikende. Slik sett kan også Cosatus styrke svekkes på sikt.

Men «kamerat Moele» avviser at de streikende har opptrådt uansvarlig:

– Vi har for lenge siden forsøkt å få regjeringen til å ta stilling til hvilke tjenester som ikke skal omfattes av streikeretten, hevder han.

– Det har regjeringen ennå ikke maktet. Vi ville aldri ha tatt ut sykepleiere i streik dersom regjeringen hadde definert dette som ulovlig. Vi har hele tiden holdt oss innenfor loven og vi har holdt oss til gjeldende avtaler.

Tjener for lite

Han hevder også at streiken og bedringene i lønnsvilkårene til mennesker i offentlig sektor er helt nødvendig om Sør-Afrika i det hele tatt skal kunne holde seg med blant annet lærere og sykepleiere.

– En utdannet sykepleier tjener mellom 10 og 15 000 rand i måneden, sier han, en hjelpepleier bare 6 000. det vi krever er en lønn å leve av.

Moele legger til at lærere i Sør-Afrika tjener så dårlig at de ikke en gang blir godkjent som lånetakere når de skal skaffe seg bolig.

– Lærerne tjener rett og slett for dårlig til å kjøpe seg en bolig, sier han og gjentar kravet om en lønn å leve av.

Kan blusse opp igjen

Streikelederen ved Helen Joseph’s Hospital understreker imidlertid at selv om medlemmene skulle si ja til et tilbud som ligger lavere enn kravet på 8.6 prosent, betyr ikke det nødvendigvis at konflikten er over eller at en ny streik ikke vil blusse opp innen kort tid.

– Vi har ikke bare krevd lønnsøkning, sier Moele.

– Vi forlanger også at regjeringens bostøtte må økes, at de årlige lønnsreguleringene skal gjøres gjeldende fra første april, og ikke fra første juli, slik regjeringen vil. Dessuten krever vi at reglene for sykeforsikring og ansiennitet endres.

Det mest kritiske ser imidlertid ut til å være at de streikende, for å godta regjeringens tilbud, også forlanger at de ikke skal trekkes i lønn for de dagene de har vært ute i streik. Uten en slik forsikring fra arbeidsgivernes side vil det ikke foreligge noen godkjent avtale. Det betyr at streiken kan blusse opp igjen når som helst.

-------

Artikkelforfatteren, Olav André Manum, er forfatter og frilansjournalist med bakgrunn fra Fellesrådet for Afrika.