Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Boka ”Kjeltringer” av frilansjournalist Thomas Ergo er interessant av to grunner. For det første behandler den et tema som er lite belyst i norsk sakprosa: kriminalitetens verden og dens mange årsaker og virkninger. For det andre er boka et eksempel på det forlaget kaller en litterær dokumentar, eller som andre kanskje heller ville kalle det: Fortellende eller litterær journalistikk. Denne sjangeren har vi lite av i bokform i Norge, for eksempel mye mindre enn svenskene. Og sjangeren egner seg svært godt til temaer som kriminalitet.

Sjangerens metoder er mange, men dybdeintervjuer og deretter rekonstruksjoner av hendelser som har skjedd, gjerne med indre monolog og forsøksvis autentiske scener og dialoger, er kanskje de aller viktigste. Ergo gjør nettopp dette i ”Kjeltringer” der han følger både gjerningsmenn og noen offer i kriminalsaker som faktisk har funnet sted på Jæren og i stavanger-området. Flere av de omtalte sakene er relativt store kriminalsaker, mange av kjeltringene er riksskurker.

Vi møter hardbarkede kriminelle, torpedoer og politispanere. Ergo har forsøkt å krype inn i sinnene til flere av dem. Han prøver å gi oss et bilde av hvordan de tenker og hvorfor de tenker – og ikke minst handler – som de gjør. Dette har mange gjort før ham, men det sterkeste er nok at i disse fortellingene får kriminelle sjøl relativt usminket gi uttrykk for hva de mener om dette og hint.

Sånt blir det sterkt lesestoff av, men til tider også en del nokså ureflekterte påstander og meninger. Kjeltringene i denne boka ligger lysår unna for eksempel Dostojevskijs Raskolnikov når det gjelder å analysere sjel og psyke hos seg sjøl. Det mest slående trekket Ergo får fram er at de kriminelle han har valgt å la framstå i sin bok nesten uten unntak er mennesker helt blottet for empati. Det er skremmende hvilken verden de lever i. Og for de av oss som mener at samfunnet må ta mesteparten av skylda for kriminaliteten fordi den er menneskeskapt, gir denne boka et noe annet perspektiv.

Sander, en av de kriminelle figurene i boka, tenker blant annet sånn:

”Det er en annen ting som er veldig morsomt med det samfunnet vi lever i. Det syns synd på folk som meg. Det lønner seg å være rasshøl. Hvis jeg hadde vært uten rulleblad, og slo ned en fyr på gata så han knakk kjeven, hadde jeg fått én måned i fengsel eller noe slikt. Offeret får én måned på sykehus. Kanskje nakkeproblemer. Ståltråd i kjeven. Han må spise med sugerør og ligge på firemannsrom og lukte på prompen til de andre. Jeg, derimot, ligger på enecelle med tv, får varm middag hver dag og koser meg. Og barnevernet, liksom. Der får de finere klær og flere ferier enn vanlige barn i skolen. De syns synd på deg. ”Stakkars,” liksom. Sannheten er at du er et rasshøl som skulle hatt bank og blitt straffet mye tidligere. I stedet møter du et overbeskyttendende ”nå må vi forstå”-opplegg. Som med han somalieren som stakk ned flere nordmenn på trikken. Psykiatri, liksom! ”Han er syk”. Syk? Det har ikke noe å si det. Få ham vekk! Det er helt latterlig. Folk skulle sett hvordan vi har det i fengsel. Det er koldtbord til lunsj, og … Jeg blir flau. Jeg vet om østeuropeere …”

Thomas Ergo framstiller verken sine virkelighetspersoner som helter eller anti-helter. Den fortellende journalistikk, sjangeren han har valgt å skrive i, har en mengde faglige fallgruver og utfordringer som det ikke lar seg gjøre å diskutere fyldestgjørende i en bokanmeldelse. Mitt inntrykk er at forfatteren kommer rimelig bra fra det i sitt forsøk på å beskrive et miljø og en annerledes verden, ikke å fordømme eller analysere den.

Teksten er imidlertid litt skjemmet av en del korrekturfeil. Og at det konsekvent skrives ”i følge” når det menes ”ifølge” blir etter hvert så irriterende at jeg ikke klarer å la det være unevnt.