JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Aina M. Ertzeid er jurist, hun jobbet i Justisdepartementet 22. juli 2011, ja, hun var på jobb i Høyblokka i regjeringskvartalet denne dagen. Og i 2019 debuterte hun skjønnlitterært med romanen «15.25» - en tittel som sjølsagt henspiller på det klokkeslettet som bomba gikk av i Grubbegata denne fredags ettermiddagen og drepte åtte mennesker. Forfatteren er med andre ord tett på her, vi er igjen vitne til en tekst i den så mye omtalte sjangeren virkelighetslitteratur. Den er nesten som et litterært virus med et vell av mutasjoner.

Det handler om Agnes, fortalt av en tredjepersonsforteller. Vi hopper litt fram og tilbake i tid, men omdreiningspunktet er 22.7.11. Da skjedde ikke bare det vi alle ganske godt kjenner fra virkelighetens verden – eksplosjonen i regjeringskvartalet og massakrene på Utøya, men også en personlig «tragedie» for Agnes. På vei ut av sitt kontor i åttende etasje i Høyblokka etter at bomba gikk av, hører hun nemlig et rop om hjelp. Hun mener det må være kollega Jonas, men hun haster likevel videre. Her handler det om å redde sitt eget skinn før bygget raser sammen eller ei ny bombe smeller.

Jonas overlever akkurat som Agnes, men han blir fysisk skadd. Agnes kommer aldri over sitt «svik», men hun klarer heller ikke å fortelle det til noen. Hun må bære dette alene.

Et annet viktig bakgrunnsteppe for Agnes’ etter hvert merkeligere og merkeligere livsførsel er en skakkjørt barndom. Som adoptert barn sliter hun særlig med sin mor, ei mor hun aldri blir bra nok for. Om det er reelt eller noe hun bare innbiller seg, er ikke helt lett å få klarhet i – men plagsomt og ganske traumatisk er det uansett. På mange av livets basale felter er Agnes usikker og lite handlingsorientert – skyldes det barndommens opplevelser? Hennes sjølbilde blir ikke bedre av at hun sliter med et par temmelig håpløse forhold til to idioter av noen menn. Den ene snålere enn den andre. Som saksbehandler og byråkrat i departementet er imidlertid Agnes en lysende stjerne. Her er også sjøltilliten langt over gjennomsnittet. Agnes jobber derfor 24/7. Noe til og med statsråden får med seg. Da får det ikke hjelpe at hun avslår å danse med ham på en departementsfest. Folk i hans stillinger glemmer jo sånt før musikken er ferdigspilt.

Det er ingen dårlig roman Ertzeid her har skrevet. Noen løse tråder til tross, så henger også teksten godt sammen. Ettervirkningene av 22. juli-hendelsen står sentralt. Og den er troverdig beskrevet. Ikke minst er det gode beskrivelser av arbeidsmiljøet i et departement. Saklig, nøkternt, kjedelig og til tider humørløst. For de av oss som har fått gleden av å jobbe i statens sentralforvaltning (som departementene er en del av) er det mye å nikke gjenkjennende til. Ja, sågar smile litt av. Regjeringskvartalet er en arbeidsplass du aldri forlater uten å få merker av den. Der er Agnes i selskap med mange.