JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Med årets roman «Berge» er Jan Kjærstad, på sitt beste en av landets mest fantasiskapende forfattere, tilbake i det sporet han nok trives aller best. Her får han briljere med sine kunnskaper fra flere samfunnsfelter – kanskje særlig på musikkfronten. Men med en forfatter som en slags hovedperson, er mye gitt for den fabulerende Kjærstad.

Romanen låner kulisser fra 22. juli 2011, det tragiske som skjedde i regjeringskvartalet og på Utøya. Terroren i denne boka er ikke fullt så omfattende. Men den er bestialsk nok. Og også hos Kjærstad er det Arbeiderpartiet som rammes.

Forfatteren har valgt å fortelle historien via tre personer. Journalisten som ønsker å dekke saken, dommeren som får saken og altså forfatteren Berge – tidligere AUF-medlem og kjæreste med en av de drepte. Sistnevnte blir også mistenkt for ugjerningen. Men har han begått udåden? Det får vi faktisk ikke vite, men det gjør da heller ikke all verden. Eller?

For de som leser denne romanen som en slags spenningsroman, krim eller thriller – og det er en mulig lesemåte – vil nok føle seg litt snytt av en såpass åpen slutt. Personlig kan jeg leve greit med det da romanen har mange andre kvaliteter. Ikke siden trilogien om Jonas Wergeland har Kjærstad vært på dette nivået.

Men lytefri er denne romanen på langt nær ikke. For de som helt konsekvent liker «pratsomme» tekster, er denne godt innafor – for oss andre kan det til tider bli altfor mye. Og som vanlig i en kjærstadtekst: Hovedpersonene – og her er det mer eller mindre tre av dem – rommer altfor mye livsvisdom og kunnskapsrikdom. De blir rett og slett ikke helt virkelig, de sliter med troverdigheten.

Et annet «typisk» kjærstad-stempel er den i overkant sterke fokuseringen på seksualitet. Romanen «Berge» er ikke noe unntak fra denne regelen, snarere tvert imot. Heller ikke dette styrker troverdigheten av de karakterende han skaper . Men at det hjelper på leselysten tror jeg nok.

Men forfatterens styrke er som nevnt det frodige, det fantasirike – det nesten episk grensesprengende. Her ligger jo også Kjærstad estetiske og litterære program – litteraturen skal ikke nekte seg noe, den skal ikke bare si hva er menneske er, men også hva som er menneskelig mulig.

Kjærstad er derfor tro mot sitt eget program, og han bobler av skriveglede. Ikke på Kjartan Fløgstad-måten med blødmer og karnevalesker, men med saftige beskrivelser og av og til overaskende sammenligninger.

Kjærstad er også en utpreget pageturner-forfatter – du må som leser videre.

Av de tre personene som forteller historien i denne boka, ble jeg nok mest fascinert av journalist Ine Wang sjøl om hun nok blir noe klisjemessig presentert i enkelte scener. Hun blir mer eller mindre borte etter hvert.

Det er umulig å stille seg likegyldig til Jan Kjærstads romaner. Det er et godt tegn. Etter mitt skjønn har han skrevet bedre romaner enn denne uten at du på noen måte kaster bort tida ved å lese denne.