JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er sjølsagt svært dristig – og temmelig originalt – å skrive en biografi om et dyr. Og ikke et hvilket som helst dyr i vår rike fauna, men en fisk – nærmere bestemt laksen. Men det er altså akkurat det Lars Kvamme, journalist i Bergens Tidende faktisk har gjort. Det er hans debut som forfatter, og han kommer godt fra det.

En fordel har han jo. Mange er interessert i det dyret han biograferer. Først av alt har vi de mange sportsfiskerne som hvert eneste år setter av noen tusen av sine sparepenger og drar til nærmeste eller rikeste lakseelv for å dyrke en av sine kjæreste hobbyer. Godt forspent med sjøllagde fluer som de har brukt vinteren på å lage.

Men kanskje mye viktigere enn til tider ganske luksuriøse fritidssysler: Laksen har blitt storindustri – den har blitt den nest viktigste eksportvaren i Norge etter oljen. Ja, oppdrettsnæringen – som er navnet på denne industrien – er blitt Norges Ikea, for å si det med statsminister Erna Solbergs ord.

Og det er også ved oppdrettsnæringens mange seiere, og noen nederlag, forfatteren også starter boka. Blir «havet den nye åkeren» som tidligere fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) en gang så bramfritt sa? Eller sagt på en annen måte: Fortrenger oppdrettslaksen den fisken som kalles vill – blir det snart bare industrien igjen? Og hvis ja, hva gjør vi da?

Det er mange fiskeri-, miljø- og industripolitiske spørsmål rundt oppdrettsindustrien her til lands – en industri som vokser og vokser, i hvert fall om vi måler den i eksportverdi og kroner. Kvamme underslår ikke verken debatten eller de mange problemstillingene, men dette er likevel ikke hovedfokuset i boka. For etter å ha berørt den nevnte problemstillingen, skrur han skikkelig på retroknappen og følger laksens utvikling som fisk i et historisk perspektiv. Og dette perspektivet er langt, det er spennende og det er fantastisk. Og det er litt sørgelig også. For laksen, som de fleste andre skapninger som antagelig ikke Gud har skapt, men evolusjonen, så er det her som i kapitalismen for øvrig: det er survival of the fittest som gjelder.

En gang var det antagelig laks både her og der – i hvert fall noe som lignet det vi i dag forbinder med laks – i dag er det ikke mange land som har laks. I villeste forstand. I hvert fall gjelder dette den laksen vi kaller den nordatlantiske – den vi kjenner. Og etter hvert også mange japanske sushielskende mennesker.

Kvamme gir oss en historisk gjennomgang av laksens tilblivelse – dens vekst og mulige fall, kan vi vel si. Og han drar på reportasjetur til både Frankrike, Skottland og Chile – sistnevnte et land hvor Norge driver større og større oppdrettsvirksomhet. Til noens glede, andres fortvilelse og irritasjon.

Det aller mest fascinerende – i hvert fall for meg – er selve gyteprosessen: Hvordan laksen formerer seg og forsøker å holde liv i stammen. Gytinga skjer nemlig i ferskvann – i ei elv. Og denne prosessen er så finstemt og møysommelig at jeg skal la den ligge her. Men når befruktningen da skjer, stikker smålaksen – eller smolten som den heter på fagspråket – til havs. Der feter den seg opp til den sjøl blir gyteklar. Da drar den hjem – og jeg mener virkelig hjem. Den søker tilbake til eksakt samme plass hvor den sjøl ble født. Altså den samme elv – ja, den samme kulp om mulig.. Tro det den som kan – det er et naturens under. Det er faktisk sånn at de eneste som kan ødelegge denne prosessen, stikke kjepper i hjula for den programmatiske forplantningsprosessen, er menneskene sjøl. Oss. Og det gjør vi – av og til med vitende. Og noen ganger også med vilje.

Dette og mye annet som berører laksen og de av oss som er glad i den, lever av den, spiser den – eller på noe annet vis har et forhold til laksen, handler denne boka om. Det har blitt ei bok å lære av, en historie å bli ydmyk overfor – ja, kort sagt ei bok det absolutt er verdt å bruke en del timer sammen med.