Alle er vi dødelige

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg-fortelleren i Kjartan Brügger Bjånesøys bok «Kjære pappa» har et nært forhold til sin far. Dette nære forholdet blir han først og fremst klar over da faren ikke bare eldes, men blir sjuk.

«Kjære pappa» er ingen roman, men likevel en fortelling. Den er biografisk, det er forfatterens far boka handler om – det er levd liv. Forfatteren er oppvokst på ei øy på Vestlandet, ikke langt fra Bergen. Sjøl har han stiftet familie og har i lengre tid bodd i Oslo. Det betyr likevel ikke at han har mistet kontaktet med hjemstedet, med mor og far. Han er ofte på besøk på øya, og har gjerne med seg både datteren, sønnen og kona.

Da vi som lesere kommer inn i denne historien har faren, som er en stolt og sterk arbeidsmann som er vant til å fikse det aller meste sjøl, blitt rammet av et slag. Han kommer aldri tilbake til fordums storhet, men blir mer og mer avhengig av sine omgivelser. En mann som både var handy og sosial, blir nesten ikke til å kjenne igjen. Han lider tydeligvis av dette. Men aller mest lider nok sønnen – altså Kjartan sjøl.

Og i takt med farens utvikling og aldringsprosess, endres gradvis Kjartans syn på seg sjøl. Også han føler at alderen tynger mer og mer. Han oppdager seg sjøl som en middelaldrende mann – en familiefar med ikke bare plikter og ansvar, men også med en ny bevissthet om at livet faktisk er endelig. At vi alle skal dø en gang.

Kjartans barndomskamerater har også foreldre som etter hvert begynner å skrante – ja, han må oftere og oftere finne fram den svarte dressen, klesplagget som de fleste menn må ty til når de skal i begravelse. Mennesker – også de nærmeste rundt deg – kan være skrøpelige, oppdager Kjartan. Med ganske mye vemod.

Sjøl om dette kan høres ut som en trist tekst, har den også partier av humor og sjølironi. Grunntonen er likevel ganske mørk. Latteren sitter ikke akkurat løst hos leseren.

Teksten er skrevet på et vakkert nynorsk. Det kler historien godt. Den har mange vakre og vare scener der de små ting blir store. I takt med at farens liv blir enklere og enklere blir sønnen Kjartans liv langt mer komplisert. Dette spennet mellom far og sønn holder liv i fortellingen på 167 sider, men kunne ikke ha klart det så mye lenger. Heldigvis er fortellingen uten moralske pekefingre. Her er det mer snakk om å sette i gang refleksjoner hos leseren enn å gi oss fasiten. Og forfatteren gir et tett og direkte innblikk i en familie som til forveksling antagelig ligner på de fleste andres.