JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Woody Guthrie (1912-1967) er den amerikanske folkesangeren (folksinger) som inspirerte så mange, blant annet Pete Seeger, Joan Baez, Bob Dylan og Bruce Springsteen. Han med det berømte slagordet på gitaren: This machine kills fascists! Han skrev utallige sanger, flere med sterke politiske tekster, men også en sjølbiografi med tittelen «Bound for Glory». Den boka kom på amerikansk i 1943, men er dessverre aldri blitt oversatt til norsk – skam dere norske forlag av typen Pax, Manifest med flere! Svenske Ordfront tok imidlertid saken i sine hender i 1989. Dermed kan den leses på vårt nabospråk for de som ikke vil lese originalen. Boka er neppe i ordinært salg lenger, men det fins jo alltids et antikvariat her og der – samt flere utsalgssteder på internett.

Men hvorfor skal vi lese om Woody Guthries liv, over 50 år etter hans død? Vel, for progressive, venstreradikale med interesse for musikk, er han fortsatt en legende. Hans mest berømte sang «This Land is Your Land» regnes av enkelte som USAs andre, alternativt beste, nasjonalsang. Og vi kan også legge til sangene «I Ain’t Got No Home» og Hobos Lullaby» så har vi sirklet han ganske godt inn.

Guthrie ble født i den lille byen Okemah i staten Oklahoma i 1912. Dette er en av mange «indianerstater» i USA, særlig i Midtvesten, og byen Okemah betyr «byen på høyden» på Creekindianernes språk. Det er en gammel bondelandsby, og en gang gikk toget hit. Oklahoma ble jo etter hvert en oljestat, noe Guthrie også bemerket.

Dette er en erindringsbok skrevet av en mann som så vidt hadde passert 30 år. Han skildrer barndommen ganske detaljert, og den enkle oppveksten gir en god bakgrunn for hans seinere liv. En husbrann som skjedde tre år før han ble født, preget familien, og ikke minst morens progressive og sterkt arvelig sykdom Huntingtons disease, en fæl sykdom som angriper nervesystemet sånn at du etter hvert mister kontrollen over de fleste musklene i kroppen.

Woody Guthrie var store deler av livet en ramblin man, a hobo. Altså en vandringens mann. Og han gjorde det på den amerikanske måten. 17 år gammel var han da det store krakket på børsen i New York slo ned i 1929. Oklahoma ble rammet som alle andre amerikanske stater, og etter hvert også europeiske, og arbeidsledigheten steg enormt. Faren til Woody dro til Texas på jakt etter jobb, snart dro sønnen etter. Skjønt, Texas var heller ikke noe blivende sted, California var stedet de fleste satte sin lit til. Det hadde han lest seg til gjennom John Steinbecks berømte roman «Vredens druer».

Men penger til togbilletter hadde Woody ikke, så han måtte sammen med andre fattige og arbeidsløse ta til takke med godsvogner der de snek seg inn. Av og til hendte det også at bare togtaket var godt nok. Men de var mange, hoboene, og de utviklet et varmt vennskap så lenge de var sammen på toget. På arbeidsmarkedet var de konkurrenter.

På sine utallige togreiser hadde Woody også med seg gitaren. Denne erindringsboka forteller svært lite om hvorfor han begynte å spille – ja, om hele den musikalske arven. Det er en svakhet. Skjønt, etter hvert begynner han å livnære seg av spillingen her og der. Uten at honorarene var mer enn at han så vidt overlevde. Litt av anstrengelsene for å få spillejobber får vi som lesere være med på. Og til slutt ender han også opp i New York. Der han etter hvert skal treffe Pete Seeger, men det sier denne boka ingenting om. Så kommer krigen til USA da Japan angriper Pearl Harbour. Og sjølbiografien toner ut i nok en togreise. Woody Guthrie var konstant på reisefot helt til han ble sjuk i begynnelsen av 1950-årene. Han fikk, som sin mor, Huntingtons disease, og ble etter hvert pleietrengende på et sykehus i New Jersey. Bob Dylan besøkte ham der like etter at Dylan kom til New York. Men da var Guthrie knapt i stand til å snakke. Ifølge Dylans egne memoarer var det ikke noe spesielt minnerikt møte for noen av dem.

Men ingenting om sykdomsårene er med i biografien av den naturlige grunn at den er skrevet før den inntraff. Heller ikke hans sterke fagforeningsengasjement har han viet særlig plass. Men for alle med interesse for amerikansk musikk, er denne biografien et must. Guthrie skrev godt, to the point, aldri verken sjølhøytidelig eller pompøst. Noen sier han egentlig mer var en poet enn en musiker. Mye av boka er skrevet nærmest i en slags slang som den svenske oversetteren har forsøkt å ivareta. Dessuten er det en bok som forteller mye om depresjonstida i USA. Den var ingen kjære mor.

Han gjorde så godt han kunne, Woody Guthrie, men å drepe fascismen, det klarte han ikke.