JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) fyller 100 år 8.-9. juni i år. Forbundet ble dannet i ei politisk turbulent tid. I arbeidslivet avløste den ene streiken den andre, streikebryteri florerte og innad i Arbeiderpartiet var det heller ikke fred og lutter fordragelighet. Tre år tidligere var en sosialdemokratisk høyreside skallet av og hadde dannet et eget parti, i 1923 var det venstresiden som opponerte og dannet Norges Kommunistiske Parti. Ettervirkningene fra den russiske revolusjon i 1917 var enda merkbar. Arbeiderklassen var splittet. Nasjonalt og internasjonalt.

Med dette bakteppet dannet noen ungkommunister AIF som en motvekt til den idrettsbevegelsen som eksisterte, og som de så på som borgerlig. Her var det individualismen og konkurransen som var rådende, arbeiderklassens menn slapp ikke til. AIF sto for en orientering rundt masseidretten. Alle skulle med. Og sunne kropper skulle skapes.

I 1927 roet det seg noe politisk i arbeiderbevegelsen. Sosialdemokratene fant tilbake til moderpartiet, og Arbeiderpartiet tok sånn rundt 1930 over AIF som nå ble omgjort til en propagandaorganisasjon.

I sin to år gamle bok «Da sporten erobret Norge» har historikeren Finn Olstad et helt kapittel om AIFs tilblivelse, vekst og til slutt fall da den andre verdenskrigen brøt ut. Året etter krigen slo de seg sågar sammen med den borgerlige idrettsbevegelsen og ble til Norges Idrettsforbund. Sentralt i fortellingen står sjølsagt Rolf Hofmo, tidligere kommunist og fagforeningsmann for Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, nå ihuga entusiast for arbeideridretten – den sunne idretten der det var viktigere å delta enn å vinne. Der ingen var tapere.

Men sjøl om AIF står sentralt i Olstads bok, har han gjort plass til mye annet også. Skjønt, han ser hele tida idretten i nær sammenheng med samfunnet rundt. Idretten var, også den organiserte, et fint sted å ty til for sosialt samvær. Den fungerte ikke bare splittende i kraft av det sterke konkurranseaspektet som ofte definerer den, men kunne romme solidaritet og klassestolthet. Til og med arbeidsløse, og dem var det mange av på denne tida, fikk være med.

Idretten på slutten av 1800-tallet og fram til om lag 1940, som er perioden den boka handler om, var svært mannsdominert. Idrett var ikke noe kvinner skulle drive med, det var uestetisk og lite feminint, mente mange. De aller fleste av dem var menn. Olstad belyser tidas fiendtlige holdninger til kvinneidrett på en klar og overbevisende måte. Og gir en bakgrunn for både Holmenkollstafettens en gang så sterke kvinnefiendtlighet og nektingen av å la kvinner delta i skiflyvning som har vedvart nesten fram til våre dager. Skal du forstå samtida, er det alltid lurt å kjenne historien.

Olstad har også med et kapittel om norsk idrett på den internasjonale arena. Særlig setter han lyset på den nasjonalismen som idretten kanskje mer og mer preges av. En gang gjaldt det å slå svensken, i våre dager skal alle nasjoner slås. Og seiersrunden skal helst foregå med det norske flagget i hånda – enten det er i skisporet eller på friidrettsbanen. Dette har noen ubehagelig sider, og det er kanskje en sannhet med noen modifikasjoner, at sånt samler nasjonen. Skjønt, vi glemmer vel aldri OL på Lillehammer i 1994. Den gangen da idrett ble til rus.

Finn Olstad er en folkelig formidler. Han slenger ikke om seg med unødvendige og uforståelige terminologiske fraser. Og han er flink til å se sammenhenger. Dessuten kan han arbeiderbevegelsens historie på rams. Derfor har dette blitt en lesverdig bok. Ikke bare for idrettsinteresserte, men også som en litt annerledes kulturhistorie – særlig fra 1920- og 1930-tallet. En spennende tid i norsk historie.

Personlig skulle jeg ønske at Olstad kunne dra oss gjennom resten av idrettshistorien i Norge også – helt fram til våre dager. Jeg vil tro at en sånn historie ville vise at eplet har falt et godt stykke unna stammen. For vi er nok lenger unna AIFs idealer i dag enn noensinne. Men en ting er klart: Om sporten erobret Norge på denne tida, så har den okkupert oss i dag. Sportsidiotene har det godt.