JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ole E. Rølvaag er det norske svaret på svenskenes Wilhelm Moberg, han med bøkene om Innvandrerne og Utvandrerne - altså den svenske migrasjonen til Amerika. Bøker som blant annet ble til film med Max von Sydow og Liv Ullmann i sentrale roller. Rølvaag beskrev naturlig nok den norske utvandringen – ja, han var faktisk sjøl en del av den.

Og i sitt mest kjente verk «I de dager» viser han på en skjønnlitterær måte det de fleste av oss veit: at reisen til Amerika – the promised land – slett ikke var noen dans på roser. Rølvaag bruker riktig nok ikke noe trykksverte på den lange overfarten på Atlanteren, men bruker en god del romansider på den strabasiøse reisen over prærien fra Minnesota til Sør Dakota. Før det er til sistnevnte stat ekteparet Beret og Per Hansa har tenkt seg – det er her de søker lykken. I Sioux Falls.

Drømmen om Amerika ble til hjemme i gamlelandet. For Per tok den aldri slutt, for Beret endret det seg etter hvert som hun hun opplevde slitet med bureising og oppdragelse av små barn. Rølvaag skriver da Beret helt mot slutten av boka gjør seg følgende erkjennelse: «Ja, så var hun da kommet til Amerika. Og landet svarte slett ikke til de forhåpninger hun hadde gjort seg. Hun så nok fattigdom og helseløst slit her også. – Hva hjalp vel all denne gode jorda som lå her i endeløse strekninger? Nå fikk hun riktig sanne at «mennesket ikke lever av brød alene»! – Og forresten, det var nå ikke så rart med brødet heller, somme tider.»

Nybyggerfamilien får opp ei lita hytte etter hvert, sånn mange andre nordmenn også fikk både i Sør Dakota og i andre omkringliggende stater i Midtvesten. Men Rølvaags klassiker får fram at livet i det nye landet ble et beinhardt slit for å overleve. Romanen er et lysende og talende bidrag til norsk utvandringshistorie – og en fin og nyansert kommentar til drømmen om Amerika.