JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvis du er interessert i å se og forstå hvordan de løser arbeidskonflikter i Frankrike, så løp å se denne filmen. I Frankrike fungerer nemlig ikke trepartssamarbeidet, den nordiske modellen – den ofte evinnelig (og uvinnelige) diskusjonen mellom partene i arbeidslivet som alltid ender opp i et kompromiss som «alle er enige om var det beste resultatet som var mulig å oppnå». Gi-og-ta, som det heter på skandinavisk. For vi er jo alle i «samme båt» som det også heter. I sosialdemokratiets tidsalder, langt nord i Europa. Arbeidsgiver og arbeidstaker likestilles. Vi må prate sammen, diskutere oss fram til enighet, noe alle kan leve med. Også i tilfeller der det bare tilsynelatende er en eneste utvei: nedleggelse av fabrikken med tilhørende arbeidsløshet. Ikke for sjefene – de får seg nye jobber – men for alle de andre. Proletariatet som det heter på marxistisk latin.

Filmen «Fransk opprør» som går på norske kinoer nå handler om mye av dette. Vi er på en bilfabrikkbedrift i Frankrike, nærmere bestemt en av flere avdelinger. Fabrikken er tyskeid, sjefen bor i nabolandet. Men han befinner seg når handlingen i denne filmen utspiller seg i USA – den moderne kapitalismens høyborg. Arbeiderne har nettopp fått vite at avdelingen skal legges ned. 1100 ansatte får sparken. Fagforeningen aksepterer ikke dette, de gjør opprør. Store deler av filmen følger vi ordvekslingen mellom en svært verbal og ilter fagforeningsleder, flere av hans kamerater og den lokale bedriftsledelsen. Her foregår det et munnhuggeri jeg aldri har sett på film før. Regissør Brizé lar skuespillerne ta samtalen helt ut. Det blir et fyrverkeri av en verbal slåsskamp, de snakker i munnen på hverandre. Det virker svært så realistisk. Hvis vi altså forstår at vi ikke er på norsk jord, i et møterom i Norge der tillitsvalgte fra fagbevegelsen snakker med arbeidsgiverne på en lokal bedrift. Hos oss ville disse scenene vært umulige. Til glede for noen, til sorg for andre.

Det er en temperatur i disse diskusjonene som nesten slo meg helt ut. I norsk sammenheng minner det kanskje mest om 1970-tallet. De prater i munnen på hverandre, de er alle overbeviste om at de sjøl har rett. Og aller fremst i rekka står fagforeningslederen Laurent, spilt av skuespilleren Vincent Lindon – en formidabel skuespillerprestasjon. Så god er han, og så frie tøyler får han av regissøren, at han aleine endrer grunntonen i filmen fra en kollektivistisk aksjon til et one-man-show. Når sluttscenen også kanskje blir i overkant personfokusert, viser dette den eneste innvendingen jeg har mot perspektivet her.

For en arbeidskonflikt, en streik, er en kollektiv handling. Og bare det. Brizè faller litt for «Hollywood-grepet» her. Dessverre.

Jeg skal ikke røpe hvordan denne streiken går. Men bare antyde at filmen viser hva som skjer når den ene siden ikke makter å stå sammen, mens den andre siden gjør akkurat det. En arbeidskonflikt er ikke noe teselskap – denne filmen viser det til fulle. Den er full av politisk undertekst, den er lærerik på flere plan. Den er realistisk. Og den er også rørende i sin kraft, glødende engasjement. I sitt alvor.

Løp å se denne filmen før den forsvinner fra lerretet. Kinofilmer varer ikke så lenge i våre tider.