JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Noen kjenner nok Haakon Lie (1905-2009), den legendariske arbeiderpartihøvdingen, som en ildsprutende partipolitiker som tok de fleste han var uenig med – og det var mange – i skole. Men noen husker kanskje også at han var langt mer enn det. Lie var også en habil sakprosaforfatter, særlig etter at han var trådt ut av den aktive politikken. Skjønt, politikken forlot han aldri, det var bare vervene han måtte si fra seg når alderdommen innhentet ham. Akkurat som Einar Gerhardsen, landsfaderen.

For over 30 år siden ga Lie ut ei bok om Andrew Furuseth, også en legende i arbeider- og fagbevegelsen. Ikke hørt om ham? Vel, i denne boka gir Lie et solid bilde av Furuseth, en mann han kaller den amerikanske sjømannens frigjører.

Andrew Furuseth, med fødenavnet Anders Andreassen, ble født i 1854 og vokste opp i Romedal på Hedemarken. I fattige kår. Han var det som kaltes en legdegutt. 16 år gammel dro han til sjøs som så mange andre fattiggutter på den tida. Han så seg deretter aldri tilbake, som det heter.

Etter hvert strandet han i Amerika, altså USA, og tok det litt mer tilpassede navnet Andrew Furuseth. Etternavnet stammet fra gården han var fra i Hedmark, ikke fra et tettsted i Groruddalen. Han mønstret forholdsvis tidlig av, og bosatte seg i California – nærmere bestemt San Francisco, fagforeningsbyen framfor noen den gangen. Og en travel sjøfartsby. For det var nettopp fagforeningsarbeid for sjøfolka Furuseth skulle vie resten av livet sitt til. Han giftet seg aldri, enten var han ikke pen nok eller så hadde han ikke tid nok, han døde barnløs i 1938. Stort sett mett av dage.

Haakon Lie bodde sjøl mange år i USA og kjente amerikansk arbeider- og fagbevegelse godt. Det merkes tydelig i denne boka. Furuseths strev for å skaffe sjømennene på verdens hav anstendige lønns- og arbeidsforhold, skildrer Lie nesten til minste detalj. Og med særlig vekt på den amerikanske sjømannens ve og vel. Skjønt, Furuseth var en sann internasjonalist. Alle for en, en for alle. Også havnearbeiderne, eller bryggesjauerne om vi vil, tok Furuseth under sine brede fagforeningsvinger. Furuseth hadde kontakter helt opp på amerikansk presidentnivå. Belest som han var overgikk han ifølge Lie de fleste i kunnskaper om det meste, men var åpenbart også en praktisk mann. I hvert fall var han praktisk, og kanskje pragmatisk, i fagforeningsforstand. Han fikk dannet Coast Seamen’s Union, men var også engasjert overalt hvor det fantes arenaer der arbeidsfolk ble undertrykket. Hans kanskje viktigste konkrete kampsak var å få amerikanske sjømenn ut av det han kalte slaveriet. Det var nemlig lenge sånn at om en sjømann stakk av fra en båt, vanket det fengselsstraffer. Dette kunne ikke Furuseth akseptere. Og han vant sin kamp til slutt.

Boka tar oss gjennom Furuseths liv fra fødsel til død sånn en biografi skal. At Furuseth er en helt i Lies øyne, klarer han ikke å skjule. Men det gjør ikke all verden. Det var ikke så mange Haakon Lie gjennom et usedvanlig langt liv skrøt så uhemmet av, så det tåler vi nok. Det kan nok hende Andrew Furuseth hadde sine personlige sider som ikke var så lett å svelge verken for venner eller uvenner, men sånt skjer ofte når kampen er stri og saker og ting må gjøres. Det må som kjent knuses noen egg når vi skal lage en omelett. Lie går aldri dypt ned i Furuseths psyke. Og det er redelig nok. Så vidt meg bekjent møtte de to kjempene aldri hverandre. Lie baserer boka mest på skriftlige kilder. Og setter mesteparten av søkelyset på den biografertes virksomhet som sjøfolkas varme talsmann og kompromissløse forsvarer.