JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Til våren» er Anna Bache-Wiigs fjerde roman. Det startet i 2003 med «Det aller fineste» fra forfatteren og skuespilleren. Og hun har også skrevet bøker for barn.

Hovedkarakteren til tredjepersonsfortelleren i denne romanen heter Ingrid Abrahamsen. Vi møter henne og samfunnet rundt like etter at den andre verdenskrigen er over. Vi er i en småby et sted sør i landet. Ingrid lurer akkurat som de fleste andre på: Hva nå? Landet er fritt, hva skal jeg bli, hva vil freden og framtida bringe? For unge kvinner er fortsatt det viktigste spørsmålet å finne seg en mann, en å gifte seg med, stifte familie – altså få barn – som er den gjeldende norm. Ingrid følger normen, det som er forventet av henne. Frimann, en velstående og kreativ sjel som mest ligner en hamsunfigur, blir den heldige. Ingrid blir fru Frimann. Og barna kommer, i hvert fall ei datter og en sønn. Med nokså tett mellomrom.

Et par sidehistorier i denne utviklingsromanen er for det første historien om Tove, tyskertøsen som småbyen blir altfor trang for. Via Oslo havner hun til slutt på Manhattan i New York. «Renvasket» blir hun egentlig aldri, men forblir på et vis Ingrids venninne som hun aldri slutter å beundre – om enn litt på avstand. Og uten at hun roper det ut så høyt.

Den andre historien handler om Ingrids far, krigsseileren. Han kom aldri hjem til freden i Norge, og familien lurer på hvor han er blitt av. Men ingen lyd er å høre. Før han endelig dukker opp i Brooklyn mange år seinere. Da er han ganske alkoholisert, fåmælt som krigsseilere flest – en einstøing som har sviktet alt og alle, inkludert seg sjøl. Noe motvillig blir han brakt hjem til Norge, et sted han ikke finner seg spesielt godt til rette.

Så går tida. Sommer blir til høst, vinter, vår og sommer igjen. 1950-tallet passeres, ungene vokser til, ekteskapet er ikke helt som det var i starten – alt dette vi som har levd noen år kjenner oss så altfor godt igjen i. Bache-Wiig har tak på stoffet, på tidskoloritten. Vemodet siger inn over hovedkarakterene i romanen, særlig Ingrid som akkurat som de fleste av oss begynner å lure på om livet ble akkurat det hun hadde drømt om. Og sjølsagt ble det ikke det. Men er det likevel verdt å leve? Ja, det er jo det – dette er ingen undergangsroman eller pessimistisk roman. Ingen løsninger om rett eller galt skisseres. Bare en ganske nøktern framstilling av etterkrigsnorge i en gjennomsnittsfamilie som det går an å identifisere seg med, kjenne seg igjen i. En liten scene om et mor-datter-forhold og en heftig generasjonskonflikt er det også plass til. Når dattera begynner studier i hovedstaden på slutten av 1960-tallet, og feminismen er på gryende frammarsj, kunne det som kjent gå ei kule varmt.

Jeg syns dette har blitt en varm og øm fortelling om hverdagsproblemer vi alle kjenner eller har hørt om. Karakterene sliter i perioder, men redder seg inn igjen før gongongen slår. Språket er jordnært, konkret og sanselig. Kronologisk framstilt. Et tillitsvekkende tidsbilde av en generasjon og ei tid som er i ferd med å gå i glemmeboka. Vi trenger sånne bøker og fortellinger også oppe i alt det modernistiske. Og teksten har et visst svakt kvinneperspektiv uten at den på noen måte er revolusjonær verken i anslaget eller i den andre enden.