JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Herman Willis, gonzo-journalisten og forfatteren, fikk for om lag 15 år siden en idé han syns var temmelig god: Han ville gjerne skrive ei intervjubok med de to prominente forfatterne Kjartan Fløgstad og Dag Solstad. Som tenkt, så gjort. Han samlet de to på et hotell et steinkast fra Branderburger Tor i Berlin. Dette ble det sjølsagt ei bok av.

Begge forfatterne antas å være rimelig kjente blant de aller fleste nordmenn, det samme gjelder også deler av deres litteratur. Men la meg innledningsvis sitere litt fra bokas baksidetekst som går sånn: «Å redegjøre for Kjartan Fløgstad som fremtoning er lett. Han ser ut som om han er gift med en lege, og han er gift med en lege. Sunn og frisk, rank og slank, og hele mannen forteller om grønnsaker, fisk og fluor. Dag Solstad er på sin side gift med en teaterkritiker og gir også fysisk inntrykk av det – en usunn type som dyrker Ibsen, Kierkegaard og modernisme fremfor turer i skog og mark. Med andre ord virker Solstad som noe Fløgstad kunne ha funnet på, og Fløgstad er den arketypiske Solstad-helt. Kort sagt; de er hverandres romanfigurer.”

Forhåpentligvis er det flere enn meg som syns dette er ganske morsomt skrevet, godt observert og uansett er det sjelden kost til en baksidetekst å være.

Den lille boka på 170 sider er morsom også. Willis er jo en ganske uforutsigbar, men kunnskapsrik, intervjuer, og Fløgstad og Solstad er to svært ulike forfattere – både personlig og litterært. Det er neppe riktig å si at de utfyller hverandre, mer riktig er det nok å si at de trigger hverandre. Litt ertne er de også. De har et par høner å plukke med hverandre uten at dette blir sagt eksplisitt. Solstad gikk ut av tiden for kort tid siden, mens Fløgstad er blitt en godt voksen mann. Hele deres litterære liv har de to vært en slags motsetninger. Også politisk. Kanskje særlig den gangen Solstad var medlem av AKP, mens Fløgstad aldri har vært medlem av noe politisk parti, men stort sett hele livet har stemt SV. Dette tar de opp i samtalen med Willis, og innrømmer glatt at politikere kunne ingen av dem noensinne ha blitt. Men politisk interesserte er de på sin måte.

Ellers er de innom utrolig mange temaer på så få boksider. Billedkunst, modernisme, rasisme i litteraturen, Berlin og byens historie, populisme og fascisme, matkultur og motkultur, Johan Borgen og Tarjei Vesaas – for bare å nevne noe.

Det kanskje mest overraskende er at begge de to forfatterne forkaster fortellingen – det vil si at de bedyrer at det er ikke fortellingen som er motoren i deres fiksjonsskriving. Amerika, altså USA – Nord-Amerika, er de imidlertid sterkt uenig om. Og denne boka er skrevet og tenkt lenge før Donald Trump kom til makta. Solstad har hatet alt som kommer fra USA hele livet, mens Fløgstad har stor sans for mye nord-amerikansk, særlig populærkulturen som filmer fra Hollywood. Dette harmonerer med Fløgstads sterke forsvar for populærkulturen generelt. Dette lærte han hjemme i Sauda og på hjembyens smelteverk blant ordentlige arbeidsfolk – og glemte det aldri. Noe sånt kunne ikke Solstad skryte på seg. Fløgstad har også et livslangt kjærlighetsforhold til Latin-Amerika som ble født allerede da han som sjømann i svært ung alder besøkte dette kontinentet. Inntrykkene fra denne tida ble sittende fast – og sitter der ennå. Merkelappen magisk realisme blir ofte klistret på Fløgstads litteratur.

Samtalene er sjølsagt redigert fra muntlige samtaler til skrift, men det er ikke vanskelig å høre stemmene til de to forfatterne – kanskje særlig Solstads. I noen partier blir han også forsøkt latterliggjort i all sin særhet, men tar det stort sett med fatning – han avfeier det som regel med humring og et lite he-he-he.

Noe annet som også er litt påfallende i denne boka er hvor ærbødig Willis framstår som. Han har åpenbart stor respekt for sine eldre kolleger, og er langt unna så frekk og freidig som han kan være på sitt mest sprelske og infame. Kanskje ville det vært en risikosport å gå hardere ut enn han gjør her overfor disse to herrer, men jeg skulle gjerne sett og lest hvordan de i så fall ville ha reagert. Dermed har det blitt en ganske «snill» bok, men absolutt interessant – i hvert fall for de av oss som leser begge disse gigantene i norsk samtidslitteratur med stor glede.