JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«He was a real Indian, and a real person, completely faithful to his culture. He earned greatness as a Hunkpapa patriot, steadfastly true to the values and principles and institutions that guide his tribe.» Ifølge Robert M. Utley.

Historikerne er ikke helt sikre på i hvilket år han ble født, men det antas at det var i 1831. Ved Grand River i den nord-amerikanske staten Sør Dakota. Det er altså snakk om Tatanka Lyotake – mer kjent som Sitting Bull, den store lakota-høvdingen og sjefen over alle sjefer for The Sioux Nation, en legende i amerikansk urbefolkningshistorie – ja, kanskje den indianer de fleste av oss har et sterkest forhold til. En amerikansk patriot, ifølge historiker Robert M. Utley som bare er en av mange som har skrevet en biografi om Sitting Bull. Biografien er riktig nok gammel, men den er som vin – den blir bare bedre og bedre. Skjønt, synet på Sitting Bull har variert opp gjennom tidene, både i bokform og i utallige spillefilmer som er laget om ham – det går fra ren fordømmelse til heltedyrking. Utley er nok nærmest det siste, og han påstår at han har god grunn til det: Sitting Bull var en kjempe og et spirituelt åndsmenneske, en mann urbefolkningen og mange, mange andre ennå ikke har glemt så lenge etter at han på tragisk vis ble skutt og drept 15. desember 1890 – kun fjorten dager for massakren ved Wounded Knee.

Utley forteller om en indianergutt med usedvanlig evner allerede fra starten av livet. 10 år gammel skjøt han sin første bøffel – lakotaenes levebrød, fire år seinere hadde han oppnådd krigerstatus. Han gikk under flere ulike navn før det for ettertiden etablerte Tatanka Lyotake – eller Sitting Bull – ble det han huskes som. Og for en historie han har! Han ble som vi skjønner svært raskt voksen.

Utley bruker en del sider på å fortelle hvordan han vokste seg så stor, hvordan han kjempet mot andre stammer om hegemoni, land og levebrød. Indianerne i dakotastatene og området rundt hadde det som urfolk andre steder – de hadde også egne fiender, de var stolte, modige og sloss fra tid til annen mot hverandre. Men det var først og fremst mot de hvite kampen sto, nybyggerne etter Homestead Act av 1862 der det også var en del nordmenn, jernbanebyggerne og gullgraverne. Sistnevnte gruppe fikk bokstavelig talt blod på tann da det ble oppdaget gull i Black Hills, lakotaenes hellige fjell. Det ble kriger av sånt. Lakotaene med Sitting Bull som den ubestridte leder fikk samlet en god del andre indianer- og urfolksstammer som også ble trakassert på det groveste når den amerikanske rovdyrkapitalismen virkelig begynte å skyte fart. Og høydepunktet er sjølsagt slaget ved Little Bighorn der oberstløytnant Custer ble meiet ned 25. juni 1876 og hvor også en annen berømt og syv år yngre Sioux-indianer deltok: Crazy Horse - Tasunka Witko. Året etter vandret imidlertid han videre til de evige jaktmarker.

Sitting Bull er blitt kritisert, og delvis blitt hånet for, at han ikke deltok i kampene ved Little Bighorn. Utley forsøker å forklare dette, kaste nytt lys over slaget – ja, sette det inn i en utvidet sammenheng. Historikerens viktigste poeng er at Sitting Bull fungerte som en åndelig inspirator, en lederskikkelse og en kriger som var taktisk uovertruffen. Fysisk på sidelinja, men absolutt og likevel til stede. Han tok de riktige valgene på vegne av sine krigere og sitt elskede folk. Eller som Utley skriver der han siterer James Walsh: «History does not tell us that a greater Indian than Bull ever lived, he was the Mohommat of his people the law and king maker of the Sioux.»

Det er en rørende bok Utley har skrevet. Ikke minst om Sitting Bulls senere år etter Little Bighorn. Høvdingen nektet nemlig å overgi seg til den nordamerikanske staten, han nektet å la seg dirigere eller bosette seg i reservat der han mistet sin elskede frihet. Han skrev ikke under på den slags avtaler. Dessuten stolte han jo heller aldri på den hvite mann. Sitting Bull mente det samme som Red Cloud, en annen indiansk storhet: «As an old Indian, veteran of many treaty councils, summed up: «They made us many promises, more than I can remember, but they never kept but one; they promised to take our land and they took it.»»

I 1881, etter et forvisningsopphold i Canada, ga imidlertid Sitting Bull opp, han kom utslitt og desillusjonert tilbake til sitt kjære Dakota. Under stor motvilje skrev han under på det myndighetene ville, han reiste en periode rundt som en slags underholdnings- og sirkusartist, også i storbyene på USAs østkyst, ble fattigere og fattigere økonomisk, tristere og tristere til sinns. Han fikk et tragisk endelikt, han ble et av mange offer for the american commercial way of thinking.

Historiker Utley, som har skrevet ei bok med et innhold noen av oss aldri blir ferdig med fordi det er så sårt og vondt, skal få avslutte med følgende sitat fra boka: «’Individualize’ the Indian, ran the theory, cut him loose from the autorithy and society of the tribe. Settle him on an allotment of land and help him learn to support himself and his family by farming. Christianize and ‘Americanize’ him. Teach him to live like his white counterpart on a Midwestern farm, to render patriotic allegiance to flag and country, and ultimately to assume the privileges and obligations of United States citizenship. In short, the reformers wanted to obliterate all that made an Indian an Indian and present him with the most prized gift at their command – their own culture.»

Bedre og mer presist kan det neppe sies!