JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Et relativt samstemt kritikerkorps var allerede i 2003 raskt på banen. En ny skjønnlitterær stjerne var født. I Sverige. Jonas Hassen Khemiri debuterte med romanen «Et öga rödt», som to år seinere sjølsagt ble oversatt på norsk til «Et øye rødt» - endelig hadde innvandrerromanen kommet til Norden. Seinere har det rent en del vann i akkurat det elveleiet. For Khemiri er svensk som noen, men har tunisiske aner. Og det bærer i hvert fall hans siste epos sterkt preg av. Fjorårets «Søstrene» er hans sjette bok i norsk språkdrakt. Ei bok og en skrivestil som kan minne litt om vår egen Karl Ove Knausgårds. For virkelighetslitteraturen klinger med her også. Skjønt, sammenligningen bør sjølsagt ikke dras for langt.

Jeg-fortelleren heter derfor Jonas, de aller fleste biografiske trekk er identiske med forfatterens. Etter hvert viser det seg at han har satt seg fore å dra til New York for å skrive ei bok om de tre søstrene Mikkola, som slett ikke er finske, men som også har røtter i det nord-afrikanske landet Tunisia. Søstrene møter vi – og Jonas – da den yngste er tenåring, de to eldste helt i begynnelsen av 20-årene. Ina, Evelyn og Anastasia heter de. De flytter inn i bygården der Jonas bor sammen med sin temmelig eksentriske mor. Søstrene gjør raskt inntrykk på både Jonas og nabolaget, og da de ganske rast flytter derfra, kan Jonas aldri glemme dem. Søstrene er langt fra A4, og sliter med sitt.

I denne mursteinen av ei bok på over 650 sider følger vi i mer eller mindre annet hvert kapittel søstrenes liv og Jonas sitt liv. Fortelleren hopper elegant rundt i tid uten at det for leserne blir særlig vanskelig å følge med i den episke tråden. Av og til krysses deres veier, av og til ikke. Khemiri demonstrerer både sprelsk fortellerglede og livlige språklige påfunn. Når søstrene snakker seg imellom, benytter de engelsk. Det har ikke oversetter Andreas E. Østby funnet noen grunn til å oversette til norsk. Heldigvis. Show it, don’t tell it.

Boka starter friskt med en nyttårsfest i Stockholm ved overgangen til 2000-tallet. Så følger vi de fire og deres venner og uvenner helt til våre dager. I solskinn og øsende regnvær. Jonas får sitt stipend til New York, han får se Empire State Building og det berømte bildet av bygningsarbeiderne som lunsjer på en stålbjelke hundrevis av meter over gateplanet på Manhattan. Ryktet skal nemlig ha det til at en av de avbildede er oldefaren til søstrene. Så raser boka gjennom 25 år for at vi skal få delta på ærbødig lesende avstand. Og ingrediensene er, som det heter i bokas baksidetekst: språkkurs, livskriser, kjærlighetshistorier og felles venner. Søstrene er ganske ulike, så vel på det ytre som indre planet. Men de holder sammen. Blod er tjukkere enn vann. Deres historie og utvikling som innvandrere til Sverige er fascinerende, spennende og tankevekkende. Og for mange norske av samme slag sikkert veldig gjenkjennende. Og i bunnen av fortellingen, som en slags mystisk motor, ligger en forbannelse der det heter at alt de elsker, vil de også miste – altså en ganske dyster sak for mennesker som ikke bare elsker livet med hud og hår, men mye annet også.

Og det er vel her vi er ved kjernen av dette besettende verket. Drømmer møter virkelighet, og det møtet er som alltid brutalt, skånselsløst og ærlig. Livet går aldri opp for den store drømmeren, men antagelig er nettopp det selve livet. Personlig var «Søstrene» mitt første møte med Khemiris litteratur, men det blir definitivt ikke det siste. Det har allerede Deichmanske bibliotek fått merke.