JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Adelheid Seyfarths er som forfatter opptatt av ulikhet. I sine to første bøker handlet det mest om forskjellene mellom den tredje verden, eksemplifisert ved Kenya, og den industrialiserte verden – gjerne med Norge som bakgrunn. I sin tredje roman «40 kalde bak månen» er vi nå kommet til forfatterens hjemtrakter, til Svullrya på Finnskogen. Nå er det by og bygd, eller by og land, som ikke nødvendigvis går hand i hand, det hele handler om.

Romanen er nesten bygd om som et teaterstykke. Scenen er altså Svullrya. Vi møter Lone som er byjente, som har med seg kjæresten Fred, og har søkt seg til landet for å være lærer. Og ellers fri som fuglen. Sidemotivet er at hun vil finne mer ut av sitt eget indre jeg, hun vil bort fra det kompliserte bylivet og til det enkle, naturbaserte bygdelivet.

Her møter hun journalisten Bjørn, en klisje av en lokalavismann som daglig er på jakt etter en sak som er skreddersydd for folk i bygda. Det er ikke hver dag

det åpenbarer seg en opplagt sak å skrive om. Journalisten strir med sitt.

Robert er en lokal og arbeidsløs mann som i sin vanskelige situasjon også sliter med ekteskapet, til mora Maren-Annas store fortvilelse. Dette er det sentrale rollegalleriet i denne romanen, resten er bare biroller.

At vi er på Finnskogen demonstrerer forfatteren med en utsøkt bruk av dialekt i replikkene. Om du ikke er fra de trakter, skal du lese svært sakte for å få med deg nyansene. Men det skaper en autentisitet som kler romanen godt.

Kort fortalt handler romanen om at Lone jakter på meningen med livet, Bjørn på det optimale portrettintervjuet med Lone, Robert på mulighetene for å reparere sitt havarerte ekteskap – mens mor Maren-Anna er mest opptatt av å holde bygdas sladder ved like.

Det evige spørsmålet om hvor det gode liv fins, er et sentralt tema i denne boka. Forfatteren konkluderer ikke, og heldigvis styrer hun unna det tradisjonelle svaret om at det ekte og autentiske bare fins på innsiden.

Den siste setningen går sånn: «Verden, det er Skogen, det!»

Det er passe kryptisk, det er til å leve med. For de som lever i bygda, for de som tenker på å forlate den – og for oss lesere.