JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Samanta Schweblin er et relativt nytt stjerneskudd fra den argentinske litterære verden. «Feberdrøm» er hennes første roman – hun har tidligere først og fremst framhevet seg som en sterk novellist.

Og det er noe «novellistisk» over denne lite omfangsrike romanen også – bare 108 sider. Samtidig er den sammentrukket som et trekkspill.

Vi møter den unge kvinnen Amanda på et sykehus. Det er antagelig ett eller annet sted i Argentina – muligens i Buenos Aires – men det kunne egentlig vært hvor som helst. Ved sykesenga sitter den lille gutten David. Hvem av dem som snakker, om de snakker til hverandre – det er noe uklart. De snakker i hvert fall om tida før sykdommen. Og det er en forunderlig mørk historie de ruller opp. Den er umulig å gjenfortelle, den varsler noe urovekkende. Men er den bare en drøm – ja, en feberdrøm? Og dermed en etterklang av bokas tittel? Amanda ligger for døden – hun er dødssyk. Hva som dukker opp av tanker da, veit jeg lite om.

Noen bøker må leses langsomt, noen bør leses flere ganger. Dette er en bok som roper på begge deler. Etter andre gangs lesning skjønte jeg at dette er en god bok, en viktig bok – en annerledes roman. Men jeg skjønte fortsatt ikke helt hvorfor.