JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kjersti Holmen (født 1956) var en folkekjær skuespiller som behersket de aller fleste sjangere – så vel komedie som tragedie, teater som TV og film. Først gift med skuespilleren Reidar Sørensen, som hun fikk to sønner med, deretter samboende med Sverre Anker Ousdal, ikke helt ukjent han heller, også skuespiller som Holmen spilte mot flere ganger. Ikke minst i klassikeren «Lang dags ferd mot natt», Eugene O’Neills mesterverk og ett av verdensdramatikkens sterkeste teaterstykker.

Liv Holmen er imidlertid ikke fullt så kjent, i hvert fall ikke i offentligheten. Men hun var storesøstera til Kjersti, 12 år eldre. Nå har hun skrevet en gripende bok om skuespilleren. For som de fleste for lengst har merket så tok Kjerstis lysende karriere plutselig slutt sånn rundt 2012-2013. Hun fikk Alzheimer, ble bare verre og verre som alle blir av denne grusomme sykdommen og havnet til slutt på hjem. Der døde hun også i 2021, bare 65 år gammel.

Det var åpenbart et nært forhold mellom de to søstrene. Livs skildringer fra barndommen de hadde sammen er rørende lesning. Her er mye omsorg, kjærlighet, lek og latter. For Kjersti var jo så sterkt ønsket. Å få søsken er en stor opplevelse for de aller fleste barn, enebarn er det ofte ingen fordel å være. Liv viser gjennom denne biografien at lillesøstera var elsket.

Personlig husker jeg kanskje Kjersti Holmen aller best fra filmen «Orions belte» som hentet handlingen fra Svalbard og bygget på Jon Michelets spenningsroman, en forfatter som heller ikke er blant oss lenger. Mens andre kanskje vil trekke fram Holmens tette samarbeid med Hege Schøyen som karrierens høydepunkt. Schøyen er da også til stede i denne boka da Liv har ført tette samtaler med henne etter søsterens død. En annen bidragsyter på samtalefronten er Ellen Horn, en tidligere kollega av Kjersti, dessuten kulturminister og sjef på Nationaltheatret. Svært få hadde noe nedsettende å si om Kjersti Holmen. Både privat og profesjonelt var skussmålene bra.

Jeg har som forlaget og forfatteren kalt denne boka for en biografi, men den er like mye en minnebok. I sorgens tegn. Her er bare godord. Naturlig nok. Den er skrevet forholdvis tett etter hennes død, sorgen skal bearbeides. Den kunne ha blitt litt klissen, men det har den likevel ikke blitt i all sin subjektivitet. Teaterkritiker Jon Selås har også bidratt med en tekst i boka hvor han går gjennom Kjerstis formidable karriere. Han kaller henne en av Norges aller største skuespillere.

Noe av det som setter stemningen i boka er at den ikke bare inneholder refleksjoner, men også en mengde dikt. De fleste har forfatteren sjøl skrevet. Kjersti Holmens siste tid var på et sykehjem der hun ofte fikk besøk av storesøster. Ett av hennes dikt går sånn:

Vi satt hos deg uke etter uke

måned etter måned

du lille menneske

nesten ubevegelig

før så full av latter og liv

bare brystet dit hevet og senket seg med sin stille pust

det hendte jeg hvisket

«På tide å gi slipp nå, jenta mi.

På tide å reise videre.»

Til dette svarer den syke med følgende dikt:

Hvis jeg var fugl

hadde jeg fløyet nå

en stille morgen

hadde jeg tatt til vingene

og forsvunnet

over hustakene.

Hele denne boka er en lang og vakker kjærlighetserklæring fra en søster som mistet noe av det kjæreste hun hadde. Og de teaterinteresserte vil nok også være enig i, at Kjersti Holmen gikk bort så altfor tidlig.