JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Er det noe mer å si om Robert Allen Zimmerman, alias Bob Dylan, det amerikanske musikkikonet, født i den lille byen Duluth i staten Minnesota, oppvokst i gruvebyen Hidding (også i Minnesota) – og still going strong? Uansett holder han fortsatt på med sitt livs store prosjekt: Musikken. Skjønt, noen vil si han var bedre før.

Og, joda, det er alltid noe (mer) og si om Dylan, han er liksom en mann noen av oss aldri helt blir ferdig med. Om Dylan kan vi stille spørsmål vi aldri får det fulle svaret på.

For som kjent, the answer, my friend, is blowing in the wind, the answer is blowing in the wind.

Men for 13 år siden ble det gitt ut ei bok i et stort format som var basert på en forelesningsrekke i idéhistorie på Institutt for filosofi, idéhistorie og klassiske språk ved universitetet i Oslo. Forelesningsrekken het «Bob Dylan: Tradisjonstolk og kulturspeil». Boka forsøker å knekke noen myter om denne mannen som er så gåtefull og som altså til slutt endte opp med nobelprisen i litteratur i 2016.

Boka innledes med et essay av Fredrik Wandrup. Dagbladjournalisten går gjennom Dylans liv i et femtiårsperspektiv fra 1961 til 2011. 1961 var året før han platedebuterte. Deretter følger det slag i slag med essayer av ulik lengde og vanskelighetsgrad. Dylans liv blir endevendt, det er knapt noe som det ikke blir spekulert rundt. Skjønt, bidragsyterne her kommer ikke rett fra gata, de har alle som en god kjennskap til mannen – de har solid bakgrunn for egne meninger. Vi får lese om starten da Dylan stort sett bare hadde seg sjøl, et munnspill og en akustisk kassegitar å klamre seg til. Da var han særlig inspirert av Woody Guthrie, og var det som på amerikansk kalles for folksinger og gjorde stor suksess tre år på rad ved den berømte Newport Festivalen (1963, 1964 og 1965). Så gikk han elektrisk i 1966, ble utsatt for en motorsykkelulykke og var mer eller mindre taus i åtte år. Kom tilbake som kristen og en intens jesusdyrker, før han også la religionen på hylla og ble om mulig enda mer ubestemmelig enn noen gang.

Flere av artiklene i denne boka går nært innpå tekstene til Dylan. Naturlig nok da flere av bidragsyterne er akademikere. Håvard Rem har et interessant essay hvor han knekker myten om at Dylan var så spesielt politisk venstreradikal – ja, Rem er nær ved å påstå at om Dylan skal plasseres politisk, kan han like godt plasseres på høyresiden. Originalt synspunkt og godt begrunnet. Og det skal da også sies at Dylan sjøl, i den grad han uttalte seg særlig klart om spørsmålet, alltid hevdet at noen protestsanger, det verken var eller er han. Han har i det hele tatt noen merkelige uttalelser om tekstene sine og om hvor de kommer fra. Denne boka forsøker akkurat på det punktet å hjelpe oss litt på vei.

Dylan har besøkt Norge flere ganger. Dette er fyldig kommentert i boka. Sjøl så og hørte jeg ham på Kalvøya og i Oslo Spektrum. Ingen store opplevelser noen av dem. Dessverre. Min påstand er at Dylan er best på platespilleren. Og definitivt i en akustisk versjon. Skjønt, dette er omstridt blant de siste dagers hellige – blodfansen.

Det er et variert bilde av Dylan vi sitter igjen med etter endt lesning av denne boka. Ikke minst blir vi klar over, om vi ikke visste det på forhånd, hvilken enorm innvirkning han har hatt på vår tid. Ikke bare musikalsk, men også kulturpolitisk.

Som det heter på baksideteksten av boka tar den opp temaer som kjærlighet, svik, opprør, aldring, død, tro og identitet. På mange vis er Dylan i musikalsk og åndelig forstand i slekt med Leonard Cohen, jøder som de begge er og var, men de er også svært ulike. Der Cohen mer var som en melankolikere å regne, er nok Bob Dylan mer like a rolling stone.