JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er i år over femti år siden den svenske filmregissøren Jan Troell lagde sitt mesterverk bygd på Vilhelm Mobergs utvandrerbøker. Norske Erik Poppe har lagd en langt kortere versjon som nå går på norske kinoer. Det er på tide å komme seg ut av pandemimodus, opp av ikeasofaen – og på kino. Det er der film fortsatt er best, med eller uten popcorn.

Det handler om ekteparet Kristina og Karl Oskar som kjemper for å overleve på den svenske landsbygda. De sulter som så mange andre i Skandinavia på begynnelsen og midten av 1800-tallet. Da kornsiloen deres en dag brenner, er det ingen vei utenom, Kristina og Karl Oskar må gjøre som så mange andre skandinaviske familier, de tar turen over dammen til Amerika – det forgjettede land der de kunne få nesten gratis jord, der de kunne få bygge seg et nytt liv, forhåpentligvis fritt fra fattigdom, nød og livskriser. Men først måtte de overleve sjøreisen over Atlanterhavet, det var ikke alle som gjorde det. Sjukdommer herjet. Mange ble pakket inn i laken og lempet over bord. Kristina og Karl Oskar kommer, sammen med sine barn, helberget til New York. Derfra går ferden videre til Minnesota, den «skandinaviske» delstaten av dem alle, langt ute i Midtvesten. Der var det jord nok, der var det prærie så langt øyet rakk. Og en og annen indianer som kunne gjøre livet utrygt. Poppe gjør heldigvis ikke urbefolkningen de svenske nybyggerne møter til klisjeer sånn så mange andre som har beskrevet indianerne har gjort. Filmens indianere er sympatiske, de er verken blodtørstige, fryktinngytende eller hylende.

Kristina finner sin åkerlapp ved et stort vann ute i skauen, de møter flere landsmenn som slår seg ned i nabolaget, men problemene er ikke over av den grunn. Når hverdagen kommer i Minnesota, er den omtrent like traurig som den hjemme i Sverige. Det går ikke så bra med dem sjøl om de lærer seg både det nye språket og den nye kulturen. Og avlærer seg mye av de gudfryktige vanene og levereglene de kom over med.

Erik Poppe har skrellet denne klassiske fortellingen, som altså både Moberg og Troell har gjort udødelig, ned til en spillefilm på bare to og en halv time. Jeg syns den har blitt severdig, den er så vel rørende som tankevekkende. Lise Carlehed (Kristina) og Gustaf Skarsgård (Karl Oskar) spiller de to bærende rollene som Liv Ullmann og Max von Sydow en gang gestaltet. De nye kommer bra fra det.

Utvandrerhistorien er en viktig fortelling som belyser sentrale trekk både ved norsk og svensk historie. Utvandringen startet på 1800-tallet av ulike grunner, og holdt seg levende også i begynnelsen av det neste århundre. Det er umulig å forstå den nordiske velferdsstaten i hele dens bredde uten å ha med seg utvandrerhistorien, flukten til og drømmen om Amerika, som ballast og bakteppe. Erik Poppes ganske stillferdige, men alvorlige og intense drama, gir oss kortversjonen av denne historien – kanskje som skapt for vår tid som nok har sin smertegrense mellom to og tre timer i en mørk kinosal.