JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Fins det noen familier i dag som ikke har minst en skilsmisse i bagasjen? Neppe. Og dermed ofte en haug med barn og bonusbarn, og det som da følger med. Uansett, dette er i hvert fall den ytre ramma for Trude Marsteins sjuende roman siden hun debuterte skjønnlitterært med en fortelling i 1998. Er dette en setting du kjenner deg igjen i, kan denne boka være noe for deg.

Romanen foregår ei helg på et torp i Sverige. Anja, romanens jeg-forteller, drar sammen med sin nye kjæreste Pål til dette torpet for ei skikkelig dugnadshelg. Det skal males, ordnes og fikses. Ingen jobb er for liten, ingen er for stor. Her er også Ivar og hans nye kone Solveig. Ivar er en sjølsentrert forfatter som Anja har vært gift med, har to barn sammen med og i tillegg eier torpet sammen med. Dette felleseiet har de tenkt til å fortsette med tross skilsmissen, og nye familiekonstellasjoner. Derfor denne dugnadshelga. Sammen. Også barna er med. Anja har i tillegg til de to barna med Ivar også dattera Tuva med en mann før Ivars tid. Det tar noen sider ut i romanen før du som leser har full oversikt over slektstreet her. Men når du har det, flyter det greit.

Handlingen foregår for det meste på nåtidsplanet – i presens, men vi blir også servert en god del historier i tilbakeblikk, noe som er helt nødvendig nettopp for å forstå hvem som tilhører hvem. Blikket er alltid Anjas. Det er hun som gjenforteller historiene, sånn hun husker dem, og med sine fordommer, forglemmelser og vekt på utvalgte minner. Anja jobber som forlagsredaktør for sakprosalitteratur, men går med en roman i magen. Problemet er at den må skrives, det er ikke nok å drømme og prate om den.

Anjas roman er slett ikke det eneste problemet i dette tilsynelatende idylliske familieuniverset. Forholdet mellom den 21 år gamle Tuva, som også har med seg kjæresten og psykologistudenten Adrian til torpet, og moren Anja, er mildt sagt kjølig – ja, til tider nærmest fiendtlig. Vi skjønner at grunnen er en slags blanding av episoder under oppveksten pluss et mer klassisk mor-datter-forhold der fortrengte følelser endelig skal opp til overflaten. Og når de følelsene trenger seg på, så kommer dem. Det er ikke like vakkert hele tida, særlig ikke da de tas ut i de andres påsyn, for eksempel når de nyter et bedre måltid med noe drikke i glassene.

Marstein har skrevet om middelklasseproblematikk tidligere også. Særlig hennes evne til å skrive levende replikker er påfallende. Hun starter gjerne en replikkveksling, før hun et par linjer deretter skildrer ytre distraksjoner under replikkvekslingene, sånt som jo alltid skjer i virkelighetens verden, før hun griper tilbake til der samtalen ble forstyrret, og lar karakterene fortsette dialogen. Dette er både realistisk og effektivt – det gir en flott dynamikk i teksten. Og sånn er jo ofte samtalene i mer intellektuelle, pratsomme miljøer. Jeg kjente meg i hvert fall igjen i dette.

Et annet markert trekk ved denne romanen er barnas plass i den. De er hele tida med, har mange replikker – ja, er allestedsnærværende. Det aller meste kretser egentlig rundt dem. Også brustne drømmer, og sideveier som livet har tatt for dem alle. Mens Solveig, den velmenende kona til forfatter-Ivar ikke har egne barn, men sliter med å være stemor. For som hun helt riktig sier et sted i romanen så er det ikke nødvendigvis noe lettere å være stemor enn biologisk mor – det er bare en annen sjanger. At barna uansett krever sitt, levner denne romanen ingen tvil om. De er da også Anjas førsteprioritet, får vi vite, i motsetning til for Ivar som mest soler seg i sitt eget forfatterskap og som reflekterer lite over at han ikke er noen stor bidragsyter til familieøkonomien. Skjønt, dyr bil har han råd til. Ivar skildres i det hele tatt ganske negativt, men så er det også brillene til hans eks vi ser hans liv gjennom. Det er egentlig litt pussig at Marstein, som i tidligere bøker har vært ganske flerstemt, velger å fortelle en historie med såpass mange interessante karakterer fra bare en fortellerposisjon. Skjønt, det er ikke forbudt og gir jo teksten en helt spesiell tone.

Med «Egne barn» forsøker Trude Marstein å si noe essensielt om en del middelklassemenneskers ambivalente liv anno 2022. I spennet mellom forventninger, ambisjoner, fysiske og mentale sperringer – alt dette som har med frihet og ufrihet å gjøre, og som gjør oss mennesker til de underlige skapninger vi tross alt er.