JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Eg er ein annan» heter andre bind i Jon Fosses septologi og består av bøkene tre til fem. Her fortsetter han i samme dur som i det første bindet, karakterene er de samme, den smale fosseske verden er ikke utvidet, fortelleren Asle, gjør seg fortsatt sine refleksjoner om sitt siste målarstykke, som det heter så vakker på fosse-nynorsk, bilde med de to strekene, det fineste kunstverket kunstneren så lagt har malt, syns han i hvert fall sjøl.

Også formen er den samme, de lange, bølgende setningen som bryter fundamentalt med alt de skoleflinke har lært om kommaregler og annen tegnsetting, de hyppige gjentagelsene av typen «tenker eg», og det totale fraværet av punktum. Det er besettende, det er suggerende – ja, det er sånn Fosse alltid gjør det. Og det fungerer overraskende godt, side opp og side ned.

Vi befinner oss i adventstida, vi venter på at jula skal komme. Asle skal levere sine siste bilder til galleristen Beyer i Bjørgvin, samtidig som han skal gi bort ett av sine kunstverk til kameraten Åsleik, den gode hjelperen, han med traktoren og den usedvanlige kunstforståelsen. Helst vil Åsleik ha bildet med de to strekene, men det går ikke Asle med på, det får bli et annet. Og det blir det, Åsleik er til å snakke med, han lar seg overtale.

Vi befinner oss stort sett på nåtidsplanet, men før vi aner ordet av det har fortelleren skrudd tida tilbake, til Asles barndom og ungdomstid i Barmen, der treffer vi også Sigve, en underlig skrue det også, den gangen han var med i band, spilte gitar, røyka og drakk. Nå gjør Asle ingen av disse tingene mer, og begrunner hvorfor igjen og igjen, det blir et slags poetisk mantra. Og til alt overmål dukker det opp en tredje Asle, akkurat som i første bindet, en Asle som slett ikke har det godt, en Asle som kunne ha vært den andre Asle, den Asle som forteller, om ikke fortelleren lyttet til kjærligheten, tok rev i seilene og kom inn i langt smulere farvann.

Det kan virke litt absurd dette her, men Fosses litterære verden er alt annet enn det, den er eksistensiell helt inn til nerverøttene, den er religiøs og filosofisk, det er hele tida noe som står på spill – virkelig på spill – i den tilsynelatende enkle hverdagen der ikke altfor mye skjer på det ytre handlingsplanet.

De såreste partiene får vi da Asle blir påminnet om Ales, hans relativt nylig avdøde kone, barndomskjæresten, tvillingsjelen, hun som ble dødssyk og forlot ham, et menneske han virkelig elsket, med hud og hår – ja, det er nærmest ufattelig at hun bare gikk bort, forlot ham. Ales som er årsaken til at Asle både ble katolikk, sluttet å drikke alkohol og røyke – ja, ble et anstendig menneske.

Det er mye som imponerer i denne romanen, men kanskje det aller flotteste er hvordan forfatteren med sin underlige tegnsetting og rytme, i en tekst uten innrykk og kapitler, brått slår over i preteritum, i fortida, uten at det blir påfallende, uten at det blir vanskelig å henge med.

Og nevnes bør også måten forfatteren behandler sine karakterer på. Vindskeive personer de aller fleste av dem, definitivt ikke A4-mennesker, men hos Fosse får de en verdighet, en menneskelighet som det bare er vakkert å lese om.

Det er en inderlighet i denne teksten som savner sidestykke i norsk samtidslitteratur. Og et alvor som likevel ikke blir verken tungsindig eller melankolsk. Noen sier Jon Fosses tekster er sære. Jeg sier heldigvis!