JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ida Hegazi Høyer er en produktiv forfatter. Årets roman «Kirurgen» er hennes åttende skjønnlitterære bok siden romandebuten «Under verden» i 2012.

Vi møter den svært sjølbevisste, men ikke spesielt sympatiske, kirurgen Henrik Wold. Han står ved et slags veiskille i livet. Han sikler på en ny jobb som avdelingsleder på det sykehuset hvor han jobber, og han har noen utfordringer i privatlivet. Hans kjæreste over et par år, Hedda, ønsker noe mer enn bare et flyktig kjæresteforhold – hun ønsker å binde seg tettere til Henrik. Kanskje til og med bli mor og stifte familie.

Henrik virker til tross for sin flinkhet som lege relativt umoden som menneske. Han er i slutten av 30-årene, men er langt unna mer dypere refleksjoner over hva han skal bli når han en dag blir voksen. Og litt tørrere bak øra. Foreløpig er han kun en levemann, ungkar og temmelig karriereorientert. Dessuten kynisk i sin betraktning av de menneskene han har rundt seg, så vel kolleger som venner. Og måten han betrakter pasientene sine på, og ikke minst deres pårørende, er skremmende etter at jobben i operasjonsstua er over. Han framstår i starten av denne fortellingen som en ganske umoden, ureflektert – men brukbart lykkelig mann som setter seg sjøl høyere enn det kanskje er grunnlag for. Jeg opplevde ham som svært ufordragelig. Og det er godt håndverk å skrive fram en sånn figur.

Men det blir sjølsagt ikke en roman av bare sånt, det veit enhver storyteller – det må litt flere nyanser til. Og Hegazi Høyer kan fortellerkunsten. Ikke bare har hun et herlig, direkte og avslørende språk – hun har drivkraft i fortellermåten også.

For Henrik Wold er sjølsagt like feilbarlig som alle andre. En dag dør en niårig jente han nylig har operert. Han har fortalt foreldrene hennes at alt er vel, men det kan se ut som han ikke helt har gjort jobben sin. Skjønt, små feil skjer hele tida – heller ikke leger er uten faglige lyter. Problemet er bare at når kirurger gjør feil, om de er aldri så millimetersmå, så kan det få fatale konsekvenser. Fasaden til Wold begynner etter hvert å rakne.

Dette er en tredjepersonsfortelling hvor perspektivet ligger hos Wold. Han begynner å bli usikker og langt mer menneskelig. Han møter ikke bare motstand på jobb, også privatlivet hans begynner å slå flere og flere sprekker. Noen nære venner har han egentlig ikke, og når kjæresten Hedda også viser tydelig tegn på misnøye, blir livet hans langt mindre strømlinjeformet enn det til nå har vært. Han begynner å tvile på seg sjøl, tvile på sin egen fortreffelighet – hva han egentlig skal bruke framtida si til begynner å trenge seg på i en grad han aldri har vært utsatt for før. Det gjør han til en karakter det blir langt lettere å like, han er innerst inne som deg og meg.

Og det er egentlig her romanen starter, det er her forfatteren viser sin styrke. For det hun gjør er på sett og vis det samme som Henrik Wold, kirurgen, holder på med. Hun snitter inn i kirurgens psyke med en operativ presisjon som er bemerkelsesverdig skarp og troverdig. Ja, den minner litt om en patolog som obduserer lik – for øvrig en karakter som også fins i romanen. Henrik Wold blir sakte og sikkert avkledd til han står der ganske naken igjen. Forfatteren gjør det på en suveren måte. Gradvis, skarpt – av og til humoristisk – forsvinner lag etter lag. Omtrent som skrelling av løk. Det blir aldri direkte ondskapsfullt, det er aldri snakk om at kirurgen er en dritt – det ligner mer på en illustrasjon av hvordan livet er. Fullt av overraskelser, fullt av valg som må tas – ja, livet må som Søren Kierkegaard en gang sa det: leves forlengs, men forstås baklengs.

Det er imponerende hvordan Ida Hegazi Høyer på 267 romansider har klart å få fram akkurat dette poenget.