JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Som journalist dekket jeg for en del år siden ulike sider ved den norske kriminalomsorgen. Da møtte jeg mange fanger. Flere av dem var ikke så snakkesalige, men noen var det. Og de ønsket nesten uten unntak å snakke om seg sjøl. De snakket gjerne om hva de hadde gjort, hvorfor de satt fengslet – men, også nesten uten unntak: alle mente at de sjøl var uskyldig dømt, eller til nød var de skyldige, men straffen var altfor hard.

Det er litt unyansert at Stig Millehaugen, som ofte går under betegnelsen Norges farligste mann, er akkurat som beskrevet ovenfor. To drap har han på samvittigheten, og han erkjenner begge to. Men omstendighetene rundt dem, de er sjølsagt ikke helt lik den som står beskrevet i domsbeslutningen. Der er Millehaugen som de fleste andre. Dessuten, det er ham denne boka dreiser seg om, ingen andre.

Millehaugen sitter i dag fengslet på Ullersmo – eller Romerike fengsel, avdeling Ullersmo, som det heter i dag. Han har en forvaringsdom på 21 år og skulle vært på Ila, men det fengslet er under oppussing og utvidelse. På Ullersmo har Millehaugen nå gjort ferdig ei bok, en sjølbiografisk fortelling om hans gjerninger som kriminell – fra han startet opp sammen med Tveita-gjengen rundt 1985-86, og fram til i dag. Og det er litt et liv som her skildres. Altså blant mye kriminelt også to drap, ett på en fengselsbetjent i Sarpsborg fengsel i desember 1992, og et leiemord i januar 2009 – kort tid før han skulle løslates. Hva tenkte du på der, Millehaugen?

Millehaugen, som jeg aldri har møtt, framstår som en over gjennomsnittet reflektert fange. Det er absolutt et forsonende trekk når så mye vondt og vanskelig skal fortelles. Likevel gjenkjenner jeg tonen til den straffedømte, den relativt tøffe tonen, i all hovedsak blottet for dypere anger og medfølelse. Riktig nok skriver han flere steder at han nettopp har dette, men på meg virker det dessverre ikke troverdig.

Millehaugen har nesten i hele sitt voksne liv – han er i dag 54 år – sittet i fengsel, han sluttet skolen tidlig, startet å ruse seg tidlig – han har stort sett levd i et kriminelt miljø. Som de fleste med en sånn bakgrunn er han svært sjølopptatt, men med sterke meninger om andre kriminelle han har møtt på sin tornefulle vei. Mye av tenkningen hans er temmelig svart-hvitt. Mennesker er enten gode eller onde, de er venner eller fiender. Det er litt cowboy and western over hans blikk på virkeligheten.

De mest interessante partiene i denne boka er når han skildrer hvordan han og hans medsammensvorne tenker foran et ran eller en annen forbrytelse, hvordan de planlegger. Med stor innlevelse – ja, nesten med nerdens fortapelse i tingenes tilstand – beskriver han hva som skal til for å lykkes å nå det målet han har satt seg. Ofte er det snakk om århundrets forbrytelse – en bragd som kanskje først og fremst skal imponere andre kriminelle. Dette er folk som tenker på kriminalitet 24/7/365 – altså hele tida. Og det blir det litt kjedelig å lese om i det lange løp.

Det er imidlertid ikke hver dag vi i bokform får servert historier av denne typen. Boka er derfor et viktig innspill i kriminalitets- og kriminalomsorgsdebatten. Millehaugen er ingen hvem som helst. Han har drept to mennesker på to helt ulike tidspunkter, i to helt forskjellige anledninger, det har skjedd før, men skjer ikke så ofte i Norge. At han får anledning til å komme med sin fortelling er en styrke for ytringsfriheten her til lands. Mange av de menneskene som Millehaugen har skadet til langt inn i hjerterøttene, kunne sikkert vært denne fortellingen foruten, men sånn er nå virkelighetens verden. På sitt verste kald, kynisk, brutal.

«Gjerningsmann» er ei bok blottet for svar på hvordan vi skal få bukt med samfunnets kriminalitet eller forslag til hvilke kriminalitetsforebyggende tiltak som kunne være på sin plass om vi skal komme dette samfunnsonde til livs. Muligens er Stig Millehaugen en angrende mann, han antyder noe sånt flere steder i teksten. Det meste tyder likevel på at denne fortellingen har han fortalt mest for sin egen del. Om boka er en god nok søknad for at han med tid og stunder skal kunne slippe ut av fengslet fra sin forvaringsdom, altså at han har endret seg, er det bare kriminalomsorgen som har svaret på.