En kenyansk reise
Adelheid Seyfarth:
Misjonærene
Aschehoug 2008
Aschehoug
jan.erik@lomedia.no
Adelheid Seyfarths debutroman «Fars hus» var ikke et blaff da den kom ut i 2005. Tre år seinere utgir hun den vanskelige andreboka «Misjonærene» der vi er tilbake i Kenya, men med et helt annet persongalleri og et helt annet tema.
Jack Hansen jobber i en avis. Ikke som journalist, men med data. Han går en dag lei, både privat og på jobb, og tar seg en økotur til Kenya. Her havner han i et fornøyelig selskap. Forfatterens beskrivelse av en safaritur er satire på høyt nivå. Det er vel bare Jack som slipper sånn noenlunde helskinnet fra det. Også turlederen Robert får sitt pass påskrevet.
Den 12 år gamle masaijenta Mbambi dukker etter hvert opp. Hun er klar for omskjæring, en praksis Jack har lite til overs for. Han kidnapper jenta, stikker av fra reisefølget, en liten roadmovie starter og romanen slår helt om språklig. Satiren er borte. Nå handler det om hvordan de skal klare å holde seg skjult. Jack må ty til hjelp fra både Røde Kors og Leger uten grenser. Mbambi veit ikke helt hva som foregår, hun har nok med å forstå hva Jack snakker om.
Ett fellestrekk med Seyfarths første roman har denne: Hun får tydeliggjort de store kulturforskjellene det er mellom et afrikansk eland som Kenya og et vestlig land som Norge. Ikke bare den bestialske omskjæringsprosessen, men flere andre aspekter også. Kenya er ikke det fattigste landet i Afrika, men vi er tross alt ikke i Europa.
Jack kjemper imidlertid en kamp han er nødt til å tape.
Til slutt skjønner han at borte kan være bra, men hjemme er som regel best. Han frir til kjæresten pr håndskrevet brev, skit i verden – leve Toten. Om han feiler på hjemmebane også, får vi ikke vite noe om. I hvert fall ikke i denne romanen.
Adelheid Seyfarth er en språkbevisst forfatter. At verden er klassedelt, ligger under alt hun skriver – hver eneste setning. Hun har et våkent blikk for ulikhet og urettferdighet. Men sjøl om hun ser at godene i verden kunne vært mye bedre fordelt, lar hun seg aldri friste til å ri inn i soloppgangen med sine romanfigurer. Det kler hennes realistiske prosa godt
