JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

På 1970-tallet ble vi kjent med fire tyske filmregissører som gikk litt utenpå de andre, som var litt annerledes Werner Herzog, Rainer Fassbinder, Margareta von Trotta og Wim Wenders. Sistnevnte, som blant annet har laget den vakre «Paris, Texas» er nå ute med den allerede oscarnominerte filmen «Perfect Days», en svært langsom film med om lag to timers varighet.

Vi er i Tokyo, dette høyhusenes og travelhetens univers. Hovedperson er Hirayama, en renholdsarbeider – en svært pliktoppfyllende sådan. Hver dag står han opp fra sitt sengeleie på gulvet i en liten, spartansk møblert leilighet, tar på seg sitt blå arbeidsantrekk, pusser sine tenner, stusser barten med en liten saks, slipper en mynt på en brusautomat i bakgården, setter seg inn i bilen sin og finner fram en kassett med anglo-amerikansk popmusikk fra 1960- og 1970-tallet. Den første vi får høre er The Animals store hit «The House of the Risng Sun». Så er vi på vei til dagens første arbeidsplass.

Denne handlingen gjentar seg dag etter dag. Hirayama er like blid, like fornøyd med livet. Han vasker Tokyos offentlige toaletter med den største tilfredshet. Han sier ikke stort, men uttrykker langt mer med kropp og ansiktsmimikk. Dette her er skuespillerkunst på toppnivå.

En dag slutter Hirayamas ganske interesseløse medhjelper, en tenåring som er mest opptatt av damer og penger. Dette blir eneste gangen Hirayama hisser seg litt opp. Han er tross alt ikke interessert i å jobbe til seint på natt for å bli ferdig, han har faktisk et privatliv også – sjøl om dette er om lag like monotont, regissert og planlagt som arbeidsdagen. Skjønt, klager han? Overhodet ikke.

En dag dukker det opp ei niese som åpenbart har stukket fra sin mor, Hirayamas søster som han ikke har verdens beste forhold til. Også dette tar han imidlertid med stoisk ro. De utveksler noen familiære fraser, klemmer hverandre og lar det bli med det.

Hva handler så dette drama om – i den grad det kan kalles et drama? Jo, om stillheten, roen – eller det som Aftenpostens anmelder kaller for en «øvelse i mindfulness». Hirayama skal ingen steder, han er fornøyd med livet sånn det er, han krever ikke stort – han lever i nuet.

Denne filmen er et godt eksempel på hvordan form og innhold kan harmonere, i en film som også handler om harmoni. Vi setter oss inn i en kinosal, som etter hvert blir mørk, vi faller inn i oss sjøl og blir «tvunget» til å følge en handling vi ikke sjøl har valgt, en fortelling som ikke er vår. Om vi ikke reiser oss og forlater salen, blir vi sittende fanget av lerretets lys, lyd og bevegelse, foran oss har vi to timer uten mobiltelefon eller andre forstyrrelser. Så følger vi en handling som er nesten like repeterende som en tekst av Jon Fosse, og vi opplever kanskje at det er gjentagelsene som vugger oss videre. Ja, at det er disse gjentagelsene vi vil ha.

Jeg hadde det aldeles utmerket mens denne filmen bølget framover. Ikke et sekund var kjedelig, det var bare rent og vakkert velvære. Helt til filmen var over, og jeg ble tvunget ut i gatestøyen igjen. Og det hektiske livet måtte gå videre.