JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Linn Stalsbergs sakprosa og debattbok om hva vi skal gjøre når pandemien er over er neppe den siste i sitt slag. Her kommer det garantert flere. Ikke bare er et tema av typen «etter krisa – hva nå» interessant for de aller fleste av oss, vi har også i disse nokså stille siste to årene lagret opp tanker og refleksjoner som antagelig bare må ut. Skjønt, Stalsbergs bok handler faktisk ikke bare om tida etter pandemien, den handler en god del om pandemien også.

Først og fremst understreker den det veldig mange av oss visste fra før, men som likevel tåler å bli gjentatt nærmest som et poetisk mantra: Ulikheter forsterkes under en krise, særlig en økonomisk krise som denne pandemien først og fremst har blitt. De fattige blir enda fattigere, noen rike blir til og med enda rikere – og det er sånn at uansett hvor mye penger de rikeste måtte tape, de klarer seg relativt bra. Det økonomiske perspektivet har overskygget og fortrengt det meste under pandemien. Særlig det sosiale og kulturelle perspektivet – det faktum at mange av oss har levd med svært liten mellommenneskelig kontakt, så vel fysisk som mentalt, og det har vært skrint med andre kulturelle opplevelser enn de fjernsynet har klart å spa opp – alt dette som for mange av oss er livsviktig, er det snakket altfor lite om. Men det berøres i Stalsbergs bok – sammen med en god del mer.

Og med hensyn til ulikhetsperspektivet – det var der før pandemien også. I fullt mon. Vi er bare blitt så mye mer klar over det – ja, så tydelig har det vist seg under pandemien at milliardær og hotelleier Petter Stordalen har grått sine krokodilletårer i de aller fleste riksmedier over alle de millionene han har gått glipp av under nedstengningen. Stakkars Petter, han kan’ke ha det greit! Om det er egne ansatte eller LO han har prøvd å innbille at han nesten ikke har til smør på brødskiva, veit jeg ikke, men særlig pent eller troverdig har det ikke vært.

Nå bruker heldigvis ikke Stalsberg så altfor mye plass på Stordalen, det er det nok av andre som gjør, men den gjengse sytende kapitalisten får likevel sitt. Som her: «På tross av fortellingen om modige kapitalister som tar risiko, og derfor må belønnes med høye lønninger og store utbytter generelt, var det paradoksalt nok disse som var spesielt lite opptatt av å leve med risikoen da den faktisk slo inn».

Forfatteren undrer seg også i ei bok som med et ironisk og satirisk blikk over milliardærer som tidligere har prist både markedsliberalismen og den frie kapital opp i skyene, nå bønnfaler staten, kapitalismens og nyliberalismens verste fiende, om å dekke så mye som mulig av deres økonomiske tap. Plutselig er det helt greit at staten intervenerer i den økonomiske politikken. Skjønt, vakkert er det ikke – for det er våre penger, statskassa, som finansierer Stordalens underskudd. Hvem har spurt oss om det? Grunnen er visst fordi hotellene hans er så viktig, må vite. Vi veit egentlig dette også, de fleste av oss, men det tåler å bli gjentatt i bokform.

Men det viktigste – og beste – med denne boka, ei bok som du absolutt ikke har noen grunn til å prioritere bort, den er i ekte manifest-ånd hendig og lett å holde i og tar ikke mange timene å lese, er de refleksjoner forfatteren gjør seg om hva vi nå bør gjøre.

For har vi ikke lært en dritt, har vi ikke forstått at det kanskje ikke er så lurt å lengte seg tilbake til normalen – hva normalen nå egentlig er for noe? Kanskje bør vi ta litt rev i seilene når vi får anledning til å gå på kjøpesenteret uten munnbind igjen. For har ikke svært mange av oss, i hvert fall den middelklassen som jeg tilhører og den begynner å bli ganske stor, det vi trenger av materielle ting – og vel så det? Ja, er kapitalismen sånn vi kjenner den, altså tilstanden før pandemien slo knock out på flere av oss, egentlig bærekraftig? I et grønt perspektiv? Ja, i hvilket fargerikt perspektiv som helst?

Dette er ei bok som reiser noen av de problemstillingene som nevnt ovenfor, som av og til tar stilling til dem, men også bare nøyer seg med å løfte dem fram og lar oss tenke litt videre. At det er et venstresosialistisk blikk her, er ingen overraskelse. Det fine er at boka aldri blir misjonerende. Den gjør det som ei god debattbok skal – den overlater til leseren å tenke litt også, ikke bare kjøpe alle argumentene med hud og hår. Og den er ikke mer omfangsrik enn at det er plass til noen argumenter å legge til for deg og meg også. I denne boka fins det tanker du ikke legger fra deg i en håndvending, det er en god egenskap ved ei bok.