JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kjersti Ericsson, som debuterte skjønnlitterært så tidlig som i 1968 med diktsamlingen «Fotnoter i rødt» har skrevet den imponerende og rystende romanen «Hun, han og kvinnekampen». Hvem skulle tro ved starten av denne boka at et navnløst litterært univers skulle framstå som så konkret, så virkelighetsnært – så troverdig?

Som tittelen antyder møter vi altså hun og han, et par som traff hverandre på en fest i ungdomstida og har levd sammen som par siden. Det er i hovedsak hun som fører ordet, men av og til kommer også han til – hans blikk fyller ut storyen på en flott og helt nødvendig måte.

Og mellom de to, som et lim i samlivet, møter vi kvinnekampen som hun ikke bare kjemper på utebane, men også der hjemme. Han blir hele tida sett og definert i kvinnekampens perspektiv. Enten det dreier seg om abortspørsmål, om prostitusjon eller vold mot kvinner. Eller det rett og slett dreier seg om den hverdagslige kampen for likestilling mellom kjønnene. Kvinnekampen går som en rød tråd gjennom hele denne fortellingen. Også familielivet blir en kampsone. Kjærligheten er ikke noe fredet felt, det gjelder både ektemann og barn.

For barna kommer også etter hvert. Og hvem skal ta seg av dem? Skifte bleier? Stå opp om natta når unger skriker og trenger trøst?

Parets liv, og kamper – fiktive og reelle – går sin gang. Kvinnekampen setter dagsorden. Men paradoksene er mange. Både hun og han ser de fleste av dem, særlig hun. Teori og praksis er ikke det samme, har aldri vært det.

En sterk scene i boka er da han blir utkommandert til å stå på stand med tema mannfolk mot porno. Vanligvis er det hun som står på stand, går på møter – han skjøtter jobben. Men nå er det altså han som skal til pers. Helt komfortabel er han ikke i situasjonen, dette er ikke hans område sjøl om han støtter kvinnekampen aldri så mye. I teorien. Hun klarer ikke å dy seg, men tar seg en tur med de to små barna for å se ektemann og pappa i aksjon. Som nevnt: En herlig scene.

Som leser ventet jeg bare på at dette samlivet skulle ryke. I det godes tjeneste. Som så mange av de andre fra virkeligheten av samme type. Det skjer ikke her. Slutten, som ikke skal røpes, er overraskende, rørende og vakker.

Kjersti Ericsson har med denne romanen diktet fram et helt liv på bare 230 sider. Det er godt gjort. Hun og han kunne vært deg og meg – det er gjenkjennelig. Refleksjonene er mange og medrivende, det er stoff til ettertanke lenge etter at boka er lukket etter siste side. Det levde livet berører, som det alltid gjør om det er troverdig framstilt.

Og kanskje sterkest av alt, dette er jo også kvinnehistorie i romanform. Det kommer ikke så mange av dem, men det er flott når det skjer.