JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Du vinner sjølsagt ikke Brageprisen uten grunn. Denne romanen vant årets pris. Og Kathrine Nedrejord fornekter seg ikke. Hun har gjort det før, hun gjør det igjen: tematiserer samenes situasjon før og nå. En uverdig situasjon, vil nok mange mene. Skjønt, slett ikke alle – hvis ikke ville problemet vært unødvendig å aktualisere. Gang på gang. Samene i Norge, som er dem Nedrejord i all hovedsak konsentrerer seg om, sliter med de samme undertrykkelsesmekanismer og hersketeknikker fra storsamfunnet som alle verdens urfolk – fra amerikanske indianere i sør og nord til de australske aboriginere og maorifolket på New Zealand. Og mange, mange flere urfolk som de fleste av oss ikke en gang kan navnet på eller har hørt om.

At det er ganske mange sjølbiografiske trekk i denne romanen, er hevet over tvil. Forfatteren er sjøl same, men for tida bosatt i Frankrike. Hovedpersonen Marie Engmo bor sammen med Clement i Frankrike. De har nylig fått datteren Anna da Maries bestemor, hennes ahkku, dør. Marie bestemmer seg for å dra hjem til Sameland for å være med i begravelsen. Veien hjem er lang, Marie får tid til å tenke gjennom sitt eget liv som same på turen hjem. Ikke minst hvorfor hun reiste. Hun gjenerindrer hendelser fra barndom og ungdom, ikke minst forholdet til sin tidligere kjæreste Even. Heller ikke han behandlet henne med respekt og verdighet, også han var stinn av fordommer og samehat.

Men den aller viktigste fortellingen i denne romanen er ahkkus historie. Den ruller Marie opp lag for lag. Mormoren er en stolt same, hun har ikke latt seg pelle på nesa gjennom historien, men også hun har lidd undertrykkelsens kvaler. Og den har gått i arv. Fra henne til dattera, Maries mor, til Marie sjøl.

Det litt spesielle med denne romanen er at Marie, jeg-fortelleren, viser et sinne og temperament som ikke er dagligdags i norske virkelighetsromaner. Fortelleren tar tydelig stilling, og fiksjonen beveger seg temmelig nær sakprosaen flere steder. Her snakker vi nærmest om en slags blandingssjanger. Det er minst like mye tell it som show it. Det pussige er at det fungerer overraskende bra. Som lesere blir vi sugd inn i storyen, det skal godt gjøres å komme ut som samehater etter endt lesning. Noe av det sterkeste er ikke beskrivelsene av all den forakten alt det samiske blir, og har blitt, utsatt for, men at dette internaliseres i samene sjøl. I sinnet og sjølforståelsen. De tror etter hvert at de er mindreverdige, ikke verdt å ta hensyn til – oversett. Dette er også et gjenkjennende trekk som preger mange av verdens urfolk, til tross for den stoltheten de med rette gjennom århundrer har bygd opp.

Et ikke helt uvanlig utsagn er at litteratur ikke kan redde verden. Heller ikke endre den. Personlig har jeg aldri kjøpt den konklusjonen. Rett og slett fordi litteratur beveger. Og bevegelsen skaper endring. Alltid. Kathrine Nedrejords «Sameproblemet» er en roman som rører ved både følelser og intellekt. La oss håpe den vil bevege tilstrekkelig mange.