JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er en underlig, besettende, klok og god roman Kjersti Annesdatter Skomsvold har skrevet. Det er en slags metatekst som likevel er så mye, mye mer enn akkurat det.

Fortelleren heter Kjersti. Vi begynner å bli vant til det nå, at dagens forfattergenerasjon bruker seg sjøl i større og større grad. Det gir imidlertid ingen fullgod mening å betegne denne romanen som typisk virkelighetslitteratur a la Knausgård.

Men fortelleren Kjersti er forfatter og absolutt eksplisitt til stede. Hun bestemmer seg for å bedrive litt slektsforskning. Og hva er da mer naturlig enn å søke seg tilbake til sin oldemor som hun aldri møtte i live, men har hørt skulle være så fæl. Sånt trigger sjølsagt en forfatter. Og Kjersti gjør nok sin research, i både skriftlige og muntlige kilder, men kommer dit de fleste som baler med historie kommer: Hun reiser langt, men kommer til kort. Fakta strekker ikke til. Hva gjør Kjersti da? Jo, det hun kan aller best – hun begynner å dikte. Dette er en metode jeg kan like, sånn kan det absolutt gjøres – ja, sånn gjøres det vel ganske ofte i skjønnlitteraturen. Det litt spesielle her er at Skomsvold er helt åpen om det – ja, hun begynner sågar å diskutere med seg sjøl i teksten om hva som passer og sømmer seg, og hva som altså ikke gjør det. Så lager hun litteratur av denne metafiksjonen også. Dette er håndverksmessig vanskeligere enn det ser ut som, det krever en dyktig forfatter som veit hvor hun vil.

Men, det er oldemor Elise som sjølsagt bærer romanen. Og hun er litt av et kvinnfolk, som de ville ha sagt nordpå. Og vi befinner oss da også på slutten 1800-talllet og begynnelsen av 1900-tallet et stykke nord for Sinsenkrysset, sånn om lag midt i vårt langstrakte land. Her forelsker Elise seg i den 12 år eldre lærern Andreas da hun sjøl er 12 år gammel, like etter at hun har mistet sin far. Andreas svarer opp forelskelsen, og 17 år gammel blir Elise med barn. De gifter seg, og Elises liv endres for alltid.

Hun blir raskt en fødemaskin. Barna kommer på løpende bånd. Andreas bare drar ned Elises truser når det passer ham, gjør det han har lyst til og lever ellers sitt eget liv. Det hele er en vond historie å lese om fra et perspektiv godt over 100 år seinere. Andreas blir i tillegg like skuffet hver gang Elise føder et jentebarn, og ikke et guttebarn. Voldelig er han også. Sympatisk og til å leve med er han bare på 17. mai, nasjonaldagen holder han tydeligvis hellig. Elise blir mer og mer utslitt, hun eldes raskt. Barnefødslene stopper ikke før det er blitt 12 av dem. I mellomtida har døden tatt 5 av barna. Døden er sjølsagt like brutal hver eneste gang. Ingen har barn å miste, heller ikke denne relativt fattige familien. Det er scener her som er hjerteskjærende å lese om. Og det er ikke vanskelig å bli feminist av langt mindre enn dette. Men deler av mye av handlingen hører i hvert fall heldigvis fortida til. På et visst stadium i livet bikker det over for den til da omsorgsfulle Elise – hun blir bitter og lite kjærlig mot sine barn hun også. Kjersti, fortelleren, tar opp denne diskusjonen. Har hun lov til å dikte fram sin oldemor som så slem og hensynsløs når hun tross alt ikke veit om det stemmer sånn rent historisk. Uansett, så blir svaret ja – og kanskje er nettopp forklaringen at hun vil vise at ryktet om at oldemoren var så fæl, kanskje har en rimelig årsak.

Historien om Elise Skomsvold gjorde ett sterkt inntrykk på meg. Den er fortalt usentimentalt og med innlevelse, kjærlighet, lidenskap og hengivenhet. Den viser hva et menneskeliv kan være på bare 170 sider. Og det beste av alt: Dette er bare begynnelsen. Forfatteren har lovt at det skal komme tre romaner til om hennes formødre. Klarer hun å skrive de kommende bøkene på en like levende måte som her, har vi mange gode lesestunder i vente.