JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det går en film på kino nå som burde skremme livskiten av de fleste. «Civil War» heter den, er regissert av Alex Garland og er en dystopi av det virkelig mørke slaget. Og om vi legger virkelighetens verden som bakteppe, med krig i Ukraina, og på Gazastripa og med muligheter for en amerikansk president til høsten som politisk ser ut til bare å bli verre og verre, så kan de fleste av oss både miste matlysta og nattesøvnen.

Filmen starter på Manhattan, New York City. En borgerkrig har herjet i det mektige og geografisk svære USA en stund. Det går rykter om at et angrep på Det hvite hus i Washington DC er nær forestående. Fotojournalist og krigsfotograf Lee, spilt av Kirsten Dunst, føler seg forpliktet til å dekke saken. Hun er en merittert krigsfotograf og den yngste kvinnen som har blitt tatt opp i den renommerte Magnum-gjengen. Med seg har hun en jevnaldrende kollega med navn Joel (Wagner Moura) som jakter på et intervju med presidenten, en aldrende journalist Sammy (Stephen Mckinley) som har sett sine beste dager på jobben og Jessie (Cailee Spaeny), ei ung jente på 23 år som drømmer om å gå i Lees fotspor. De setter seg i pressebilen med hovedstaden som destinasjon.

I virkelighetens verden er ikke avstanden mellom New York og Washington DC riktig så lang som den blir i filmen, men litt kunstnerisk frihet kan vi leve med. På veien møter pressefolka den ene krigsscenen verre enn den andre. Det skytes og drepes over en lav sko. Sterkest er den scenen der et par kolleger de treffer på veien blir skutt av en militarist fordi de ikke er ekte amerikanere, det vil si at de ikke er fra en av de nord-amerikanske statene. Det er, for å si det forsiktig, noen voldsscener i denne filmen som ikke passer for skoleungdom.

Gjengen i pressebilen når etter en del hinder fram til Det hvite hus. Der er det full krig mellom Veststyrkene og deres motstandere. Det er ikke så helt enkelt å få tak på hva denne borgerkrigen egentlig handler om, og hvem som kjemper mot hverandre, men vakker er den ikke. At dette er en anti-krigsfilm, kan det vel neppe herske særlig tvil om. Sjøl om bomberegnet, hylende granater og knitrende maskinpistoler dominerer filmlerretet i store deler av filmen. Mens blodet og hjernemasse flyter. Det er en stund siden jeg så noe mer voldelig på film.

Siste del av filmen er altså viet angrepet på presidentens bolig. Det er neppe til å unngå at virkelighetsbilder fra stormen mot Capitol 6. januar 2021 dukker opp. Da trump-tilhengere på ordentlig gjorde vei i vellinga og invaderte det aller helligste og innerste i USAs politikk og truet selveste demokratiet. Skjønt, i filmen er de krigerske og voldelige virkemidlene giret opp flere hakk. At journalistene som prøver å henge med for å få de mest spektakulære scoop ikke blir skutt i fillebiter, er nok bare mulig på film. Alle overlever imidlertid ikke.

Regissør Garland er lite glad i krig, heller ikke borgerkrig. Det er det vel strengt talt ikke så veldig mange andre som er heller. Så er spørsmålet om du skal vise krigens mest brutale sider for å advare, eller om du skal gå litt mer stillfarent fram, legge mer vekt på det sublime og kanskje appellere mer til det mentale. Garland har åpenbart valgt det første. Og for igjen å knytte forbindelsene til virkelighetens verden: Frontene står sterkt i USA for tida, særlig mellom Republikanere og Demokrater. Polariseringen er enorm. Mange snakker ikke sammen. Og rasismen og nasjonalismen blomstrer som aldri før – og det sier ikke så lite i dette landet. Ja, det mumles sågar om muligheter for en borgerkrig i frihetens hjemland som en gang var full av honey, men i dag mest handler om money, som kanskje Bob Dylan ville ha sagt.

For det er ikke usannsynlig at dette er Garlands kommentar til muligheten for at Donald Trump igjen blir president i USA.

Til slutt får Joel det han er ute etter – en oneliner fra den amerikanske presidenten før han ånder ut i takt med filmen.

På et vis er dette en film for journalister på krigsoppdrag. Her er sentimentalitet ikke lov, her skal det dokumenteres. Følelser får komme etterpå. Eller aldri. Akkurat der er filmen nær klisjeen om den hardhudede reporteren som bare gjør jobben sin i samfunnets og folkets tjeneste. I enkelt miljøer lever den myten like godt som den gjorde på Ernest Hemingways tid. Skjønt, det sprekker opp for flere av journalistene også etter hvert. De er tross alt ikke på løvejakt i Afrika.

Se gjerne «Civil War», men jeg advarer: Det er sterk kost.