JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Haruki Murakami, den japanske og verdensberømte forfatteren, er i Norge i disse dager. Fans – og dem er det mange av – har valfartet til Lillehammer hvor han deltok i flere arrangementer på byens årlige litteraturfestival. Nye lesninger av gamle bøker har skjedd over en lav sko. Jeg fant også fram en ulest roman fra 2014. Noen bøker og forfatterskap er som kjent relativt tidløse, skjønt om hundre år er det meste glemt, sånn Hamsun mente. Kanskje gjelder det Murakami også, hvem veit.

Romanen «Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår» er en ganske dyster roman. Men som forlaget så riktig skriver på bokas omslagsside: Den er medrivende. Hovedpersonen Tazaki og hans fire venner fra ungdommen er nær knyttet til hverandre. De lever glade dager i den japanske byen Nagoya. De fire andre har av fortelleren fått navnene blå, rød, svart og hvit. De to første er gutter, de to siste er jenter. Til sammen er de altså fem, tre gutter og to jenter. Vennskapet er nært. Ingen er par, men det viser seg – antagelig ganske uunngåelig – at hemmelige forelskelser oppstår. Men dette får vi lesere vite på et langt seinere tidspunkt.

Da det blir tida til å finne ut hva de fem skal bli når de blir store og voksne, altså hvilken høyere utdannelse de skal velge, skilles deres veier. Skjønt, de fire blir i hjembyen – bare Tazaki reiser bort til hovedstaden Tokyo.

I den første sommerferien oppdager romanens hovedperson Tazaki da han kommer hjem på ferie at de fire andre har vendt ham ryggen. Noe er galt, men hva. Ingen vil fortelle ham det. Han reiser tilbake til Tokyo, nokså slukøret – ja, nærmest knust.

Så går dagene, månedene og årene. Tazaki unngår hjembyen, han forsøker å fortrenge den vonde hendelsen. Han er blitt ingeniør, og hans jobb er å bygge togstasjoner. Vi hopper 16 år fram i tid. Han har etablert et forhold til den noen år eldre Sara som han etter hvert forteller sin historie til. Hun skjønner raskt at han må finne ut hvorfor han ble avvist den gangen for 16 år siden – finne ut hva som var årsaken. Han må rett og slett oppsøke de tidligere fire vennene. Jakten på disse starter.

Historien rulles sjølsagt opp, men skal ikke avsløres her. Leserne er jo minst like nysgjerrige som hovedpersonen. Tazaki hjemsøkes av en mengde ubehagelig drømmer, noen av dem er av en ganske våt karakter.

Murakami har vist tidligere at han er en fantasifull forteller. Denne romanen er slett ikke noe unntak. Han karakteriseres også som en ganske vestlig orientert forfatter, og det skal være nøkkelen til at han er så godt likt, og mye lest, blant europeiske lesere. Hva som er en «vestlig forfatter» kan sjølsagt diskuteres, men noe ligger vel i dette. Han er relativ sterkt influert av amerikansk litteratur. I Norge er han kanskje mest kjent for romanen «Norwegian Wood» hvor både den berømte beatleslåta og studentopprøret i 1968 står sentralt på dagsorden. Romanen om den fargeløse er til en viss grad i slekt med «Norwegian Wood», men det bør sies att Tazaki slett ikke er så fargeløs i bokstavelig forstand som tittelen skulle tilsi.

Murakami har et lekent språk, det er alvor og humor side om side – han er kunnskapsrik og moderne. Hovedpersonene med flere er gjerne litt mistilpassede karakterer med en drøss av lyter. Og det er ofte tenksomme mennesker som forsøker å gjøre det beste ut av et liv som rett og slett er forunderlig. Haruki Murakami har som vanlig skrevet en tankevekkende roman som griper rett inn det moderne menneskets eksistens uansett hvor du bor hen i verden.