JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Når du skal til en by, og trenger en guide, hva gjør du da? Du søker sjølsagt opp ei bok og gir blaffen i når den er skrevet. I hvert fall nesten. Jeg har vært i Berlin flere ganger tidligere, vandret gatelangs både i byens øst og vest – ja, første gang jeg var i Tysklands mest sagnomsuste by var før muren – die Mauer – ble revet. Før og etter er to helt forskjellige ting. I hvert fall nesten.

Så kom jeg på at i bokhylla mi sto ei bok fra 2013, skrevet av Torgrim Eggen – og som nettopp handlet om Berlin. Ikke hadde jeg lest den heller. Perfekt. Sjøl om Eggen er nettopp en av de som aldri var i byen før etter at muren forsvant. Til gjengjeld har han en del år seinere bodd i byen over en lang periode. Det er et glimrende utgangspunkt. I tillegg har Eggen skrevet ei lignende bok om New Yorks Manhattan (en av verdensmetropolens fem bydeler) som absolutt var lesverdig. Jeg blåste med andre ord av bokstøvet og startet lesingen.

Og allerede i forordet markerer forfatteren at dette blir en personlig bok. Lite er bedre enn det så lenge han holder seg på det personlige planet, og ikke det private. Det klarer Eggen suverent. Han har tross alt en del bøker bak seg i flere sjangre.

Så drar han leserne gjennom steder han liker, mennesker han liker og ikke minst kunstnere, politikere og kulturpersonligheter som du aldri kommer utenom dersom byen Berlin skal beskrives. Og portretteres. I all hovedsak gjelder det folk som er født i Berlin, som for eksempel Marlene Dietrich og Bertolt Brecht (som er født i Augsburg) – men også en figur som David Bowie som bodde i byen – i Vest-Berlin – noen år på 1970-tallet.

En mann som Adolf Hitler blir også viet en del plass. Heller ikke han er berliner, men han er jo sterkt knyttet til byen. Hadde jeg vært forfatteren ville jeg nok likevel dempet omfanget av Hitlers gjøren og laden i byen noe.

Mer gledelig er det at han vier sosialistene Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg en del plass. Heller ikke disse to var opprinnelige berlinere – men altså: hvem endte ikke opp i Berlin? Ich bin ein berliner!

Den politikeren som nesten glimrer ved sitt fravær – men igjen bare nesten – er sosialdemokraten og norgesvennen Willy Brandt. Hans innsats, blant annet som byens borgermester, skulle jeg gjerne hørt mer om. Eggens sterkeste side er imidlertid ikke politikk og politikere, men kultur og kunstnere – heri inkludert mat. Her er han suveren og på hjemmebane. Kapittelet «Grønnkål med ribbe» er fornøyelig. En perle av en tekst. Det oser av innlevelse, av kjærlighet – av kunnskap. Det samme gjelder når Eggen skriver om den rike musikkulturen i Berlin. At han er tidligere musikkskribent er ikke vanskelig å se. Eggen har en arrogant skrivestil der navn og referanser til det meste dukker opp i rasende tempo uten at han hele tiden gidder å forklare leserne hvem de er eller har gjort – han stoler blindt på at vi lesere også skjønner bæra. Men det gjør vi ikke bestandig. Skjønt, når Eggen forteller oss hvordan punken kom til Berlin, så tillater vi at noe renner oss forbi. Og prøver å henge med etter evne.

Og det kanskje aller beste ved Eggens berlin-bok er at den egentlig ikke er noen reiseguide i det hele tatt – den er mer en kulturell dannelsesreise i en by som svært få forlater uten at de får merker av den. Heller ikke Torgrim Eggen. Han får dermed fram, uten at han direkte sier det, at den som ikke har vært i Berlin, mangler noe helt fundamentalt i sin allmenndannelse. Og har du sett Kudamm, Brandenburger Tor, Alexanderplatz, Bahnhof Zoo, Tiergarten og alle de andre underlige berlindyrene i hakkebakkeskogen flere ganger tidligere, så er Berlin en by du antagelig aldri blir ferdig med. For unnskyld Paris og London, Berlin er nok det 20. århundrets hovedstad. I hvert fall i Europa.