JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Facing War, filmen om Jens Stoltenbergs siste tid som generalsekretær i NATO er en merkelig dokumentar. Den er både hypervirkelig og helt uvirkelig på samme tid. Filmskaper Gulliksen følger tett på Stoltenberg både på reiser, på diverse møter og i ganske privat settinger – i den grad han har noe sånt. Fornøyelig er den scenen hvor han spiser frokost ved et stort bord helt aleine. Den svært sosiale Stoltenberg behersker dette også med glans.

Men Stoltenberg er sjølsagt klar over at han blir filmet, dette er ikke noe undercover-prosjekt. Verbalt er han derfor ganske ofte lukket, han gir naturlig nok politikersvar på mangt og mye. Samtidig kommer vi billedmessig så tett innpå både ham og en del av verdens toppolitikere som han møter gjennom denne filmen, at den blir nær på en veldig spesiell måte. Jeg følte meg i hvert fall som en kikker ved flere anledninger.

Men alle vi som har vært tett på Stoltenberg før, enten i det virkelige liv eller gjennom dokumentaren til Aslaug Holm «Oljeberget», veit at Stoltenberg ikke er noen skuespiller i betydning av at han prøver å være noen annen enn den han faktisk er. Med alle sine særegenheter. Høflig, ekstremt sosial, struttende av sjøltillit, uformell – alt dette skinner gjennom i filmen enten han vil det eller ei. To trekk som hele tida går igjen: Han tar på mennesker nesten hele tida, og han er ikke snauere enn at han bruker fornavn enten statsministeren er fra Ungarn eller Frankrike. Victor og Emmanuel, sier Stoltenberg, med den største selvfølgelighet.

NATO-generalsekretæren er sjølsagt ikke aleine unntatt når han sover og spiser frokost. Denne filmen viser hvor viktig støtteapparatet hans er, rådgiverne som han hele tida diskuterer med og prøver talene sine ut på. Og det går på engelsk og norsk, og ofte noe midt imellom.  

Sjøl om dette er en autorisert film der alle tillatelser til filmskaperne er klarert på forhånd, kunne vi kanskje ha ventet en film der noen kritikk reises. Men njet, ikke her. Hovedpersonen svever rundt på ei sky av velmenende samtalepartnere. Diplomatiet er tatt helt ut til det ytterste, stemningen er høy og fredelig på innsiden av dette eksklusive toppolitikermiljøet som om det ikke eksisterer krig i verden. Ja, det er virkelig en forsvarsallianse verdig! Og helten over alle helter er generalsekretæren sjøl. Av president Biden, han mellom de to Trump-periodene, blir han gjenstand for en skamros som ville fått de aller fleste, med unntak av Jens Stoltenberg, til å skamrødme.

Men i baksetet på limousinen, hvor kameraet også er, får han være seg sjøl. Der kan han nynne litt og reflektere høyt om hvilken underlig klode han har kommet på. Det slår meg at det er langt fra Steinerskolen til dette livet her, til denne rollen. Men kanskje kunne han aldri klart seg uten den trygge Oslo-Vest bakgrunnen han tross alt har.  

Vi er i filmen også innom kjøkkenet til pappa Thorvald og mamma Karin. Og vi skjønner kanskje enda mer av hvorfor Jens har blitt den han har blitt.

Er denne feelgood-filmen nødvendig? Det veit jeg ikke. Men å være med generalsekretæren på en slags siste reis, tur retur Brussel, var faktisk en langt mer rørende opplevelse enn jeg var forberedt på. Mye skyldes undringen over hvor i alle dager Jens Stoltenberg får sin misunnelsesverdige sjøltillit og trygghet fra. Ti år som generalsekretær i NATO ble unnagjort like uanstrengt som om han var et postbud på Skillebekk og Frogner. Det er umulig ikke å bli imponert. Fritjof Nansen, Thor Heyerdahl, Jens Stoltenberg – de spiller i samme liga.