JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Denne romanen vant årets Nordisk Råds Litteraturpris. Personlig er jeg ikke så veldig glad i litterære konkurranser, sånt hører mer hjemme i sportens virkelighet, men aksepterer sjølsagt at noen bøker er gode, andre litt mindre gode. Og noen burde kanskje ikke en gang vært utgitt. Her har vi med en svært god roman å gjøre. Så prisen er på sine premisser fullt ut forståelig.

I 2017 ga Niels Fredrik Dahl ut ei bok om sin mor. Nå var turen kommet til faren. For det er et utilslørt stykke virkelighetslitteratur dette, noe som altså blir vanligere og vanligere blant norske (og sikkert også utenlandske) skjønnlitterære forfattere. Enten vi liker det eller ikke, vi må nok leve med det. Hos Dahl er det gjort på en skjønnsom måte. Og farsportrettet fortelles på et vis gjennom en generasjonshistorie. Skjønt, det hele settes i gang av en forteller som ser etter sin far som har vært død i 14 år, en far fortelleren åpenbart savner sterkt.

Fortelleren, sønnen, har ikke all verdens av materiale om faren. Noen etterlatte papirer, brev og gamle fotografier – det er alt. Og minner sjølsagt. Men sjøl om det aller meste i denne fortellingen handler om tida før fortelleren ble født, har sønnen også noen erindringer fra ei tid da de var sammen.

En svært viktig figur her er Dommeren, fortellerens farfar. Han tar med seg kona Ellen, farens mor, og den fem år gamle sønnen til Alexandria i Egypt der Dommeren får en jobb. Og der blir familien lenge. Bare avbrutt av bilturer gjennom Europa til Norge hver sommer. Dommeren er nemlig en fjellets mann. Tretten år gammel blir sønnen værende igjen i Norge, nærmere bestemt på Stabekk hos fremmede. Han trenger norsk skolegang. Etter to år går ferden videre til Sveits og Genève der mer skole venter.

Hva handler nå denne farens flakkende ungdomstid om? Jo, om en nærmest grenseløs ensomhet. Faren får ingen venner. Om det er alle oppbruddene sin skyld eller Dommerens noe autoritære oppdragelse og væremåte, sier fortellingen ingenting om – den er i det hele tatt fri for forklaringer og bastante konklusjoner. At faren opplever verden som et fremmed sted, er likevel godt skildret og hevet over enhver tvil.

Mye av handlingen i denne romanen foregår mens faren er i tenårene på 1930-tallet. Sentral-Europa er inne i ei brytningstid, mørke skyer seiler opp. Jødene er en utsatt folkegruppe overalt. Romanen berører denne problematikken. Men mye av dette går faren hus forbi. Han har nok med seg og sitt.

Denne teksten er ikke bare et ømt og nært farsportrett, den er også svært profesjonelt komponert. Av og til dukker fortelleren opp på nåtidsplanet og redegjør for en del metodiske utfordringer en sånn tekst har. For det er mye diktning, her har forfatteren sluttet seg til sider ved farens liv han absolutt ikke kan vite noe om – her legges det til og trekkes fra. At fortelleren kommenterer dette her og der, kler teksten veldig godt. Vi suges altså gradvis inn i fortellerens anstrengelser etter å finne ut hvem faren egentlig er og var, hvilket liv han levde. Han treffer til slutt sin kone som han får tre barn med. Det siste barnet fødes i 1957 og er forfatteren sjøl.

På denne romanens nåtidsplan har altså faren vært død i 14 år. Fortelleren avslører et savn, og at den kontakten de hadde nok var så som så. Det framgår også mellom linjene at fortelleren er et skilsmissebarn, men at faren aldri slapp taket og oppmerksomheten om familien sin. Helt i starten av romanen finner vi denne såre teksten: «Ja, han gikk ofte rundt i gatene der vi bodde, og i gater der han ikke kjente noen, han gikk overalt, men hvor kom han fra, og hvor skulle han hen? Jeg vet ikke om han visste svaret selv, men kanskje han visste at selve bevegelsen, den kontinuerlige forflytningen, var viktig for ham. Kanskje han opplevde den som livsnødvendig. Av og til stanset han og ble stående en stund, i utkanten, han så seg om, trakk pusten, før han gikk videre. Han holdt seg på avstand fra andres liv. En gang, da han var barn, var det muligens en overlevelsesstrategi, så ble det kanskje en forsteining.»   

Dette sitatet summerer opp mye av hvem faren var, sett med sønnens forståelsesfulle blikk. Ja, det er et nydelig farsportrett Niels Fredrik Dahl her har skapt.