JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

For drøyt to år siden kom bind 1 av Antonio Scuratis store verk om den italienske fascismen og dens leder Benito Mussolini ut på norsk. Boka kom på italiensk fem år tidligere. Og har solgt i masseopplag. Det er tung reiselektyre for de av oss som har tatt den med på ferie. I dobbelt forstand. Ikke bare er den på nesten 800 sider, og det kommer mer, det er dystert stoff også som utfolder seg for lesere som delvis kjenner historien, men kanskje ikke i detalj. Scurati fyller ut der det skulle være mangler.

Romanen, for det er nettopp hva dette er – en slags dokumentarroman – starter i 1919 og føres fram til 1924. Den første verdenskrigen, en krig de fleste nordmenn veit mye mindre om enn den andre, antagelig fordi vi ikke var direkte involvert i den første, var over. Seierherrene var i ferd med å dele Europa mellom seg. Blant seierherrene var verken Italia eller Tyskland. Begge disse to landene hadde en sterk sosialistisk arbeiderbevegelse på denne tida. I Italia var for eksempel Benito Mussolini (1883-1945), sønn av en smed, medlem av sosialistpartiet. Et ganske eksentrisk medlem som etter hvert ble kastet ut av partiet. De italienske sosialistene, kommunistene og ellers folk flest, var svært lite fornøyde med tingenes tilstand. Krigstrøttheten var stor, det samme var fattigdommen og delvis likegyldigheten. Og i sånne tider veit vi at det er fare på ferde. Misnøyens tid. Da få om noen innser at de sjøl må brette opp ermene for å stake ut en kurs for framtida som er bærekraftig, ikke bare for seg sjøl, men for alle. Apatien råder, det eneste de fleste orker er å lete etter syndebukker. Sånn var det ikke minst i Italia rundt 1919.

Med dette som en grovskissert bakgrunn vokser de misfornøyde, men dog så aggressive, fascistene fram i den ene italiensk byen etter den andre. De fleste lå i nord, de var i starten svært uorganiserte, men vokste nærmest fra dag til dag. Og fikk fort et ganske militært preg der voldsomheter som voldtekter, gateopptøyer og mord ble et mer og mer akseptabelt virkemiddel i deres kamp – først og fremst mot kommunister og sosialister. For disse fra starten ganske løst organiserte menneskene sto Mussolini fram og dannet det italienske fascistpartiet med seg sjøl som leder – ja, etter hvert som fører, Il Duce. Mussolini var en svær karismatisk figur, på en del områder en uortodoks populist. Relativt ideologiløs, han snudde stort sett kappen etter vinden. Dessuten med et sterkt hat til eliter og tradisjonelle politikere – sånn de fleste populister har gjort til sitt varemerke. Det meste var galt med Italia, mente de, her måtte det ryddes opp. Og fascistene ble sterkere og sterkere, større og større i antall. Med kvantitativ framgang vokser motet, i 1922 bestemmer bevegelsen seg for å marsjere fra et utall av italienske byer til Roma. Ikke for å se på Trevi-fontenen eller Peterskirken – nei, for å ta makta. Og de lyktes. Først ved et kupp, deretter ble de sittende ved hjelp av støtte blant befolkningen. Demokratiske valg var de egentlig imot, men når nøden er størst, spiser fanden også fluer. Raskt mistet Mussolini kontrollen over store deler av bevegelsen, volden tiltok – det toppet seg da kommunisten Giacomo Matteotti først ble kidnappet, seinere bestialsk myrdet. Det var aldri noen tvil om hvem som sto bak.

Ovennevnte er bare en brøkdel av hva denne omfangsrike romanen handler om. Den er sterkt belagt med kilder uten at det er brukt noteapparat. Forfatteren sjøl, som har utgitt mange bøker i ulike sjangre, og som i tillegg er akademiker og journalist, bedyrer at det ikke er noe diktning her. Det får bli hans egen oppfatning, men at boka ligger i grenselandet til hva som fortjener betegnelsen roman, er åpenbart. Den er likevel gnistrende skrevet, den opprører politisk og samfunnsinteresserte mennesker i all sin brutalitet. Sånn så altså landskapet ut for 100 år siden. Og det verste av alt: Hva i helvete har vi lært? Å dra sammenligningen med dagens verdensbilde altfor langt, kan kanskje være farlig. Men at dagens populisme med de to store populister Trump og Putin ved roret, ikke er så veldig langt unna. Klovnen i det hvite hus, som ikke er noe å le av, har en forbundsleder i LO kalt Trump. Også Mussolini ble kalt en klovn av flere av sine samtidige. Det er paralleller her som i tunge stunder kan være vanskelig å svelge.

Ga denne boka mersmak? Ja, det gjorde den. Så nå er det bare å kaste seg over bind 2.