JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Romanen med den poetiske tittelen «Hvis det skulle komme et menneske» ble utgitt på dansk for seks år siden og er nå oversatt til norsk. Boka er forfatteren Thomas Korsgaards (født 1995) debutroman, den er første bind i en trilogi (alle tre bøkene er allerede utgitt i Danmark) og har fått strålende anmeldelser stort sett overalt. Det er vel fortjent. Dette er ei bok for langt flere enn profesjonelle lesehester.

Mange merkelapper kan settes på denne fortellingen. Oppvekstroman, dannelsesroman, arbeiderlitteratur – ja, den står i en sterk tradisjon i litteraturhistorien. Den både ligner og ligner ikke på romaner av den store danske forfatteren Martin Andersen Nexø (han med Pelle Erobreren og Ditte et menneskebarn). Den ligner fordi den skildrer fattigdommens Danmark på en hjerteskjærende måte, men den mangler opprøreren – den revolusjonære Pelle. Og kanskje har Korsgaard latt seg inspirere av Karl Ove Knausgårds første bind av Min Kamp-serien også. Når unge gutter skriver farsportretter, kan det bli sterke saker.

I romanen møter vi Tue som vokser opp på en gård et sted på Jylland. Det er finanskrise i den store verden, og den økonomiske krisa er om mulig enda større i Tues familie. Død, sykdom og økonomisk fattigdom hører med til tøffe hverdager. Tue er heller ikke noen stillesittende og beskjeden skolegutt. Omsorgssvikten han møter hjemme preger det meste han gjør. I tillegg ser det ut til at han liker gutter bedre enn jenter – ikke noe vinnerkort i dette bondske miljøet det heller. Skjønt, Tue er en tøffing. Følsom er han nok, men som så mange i hans situasjon vokser han på den elendigheten han ser rundt seg. Faren blir mer og mer grinete, moren mer og mer depressiv – hun vier det meste av livet foran en dataskjerm der hun spiller nettpoker med penger hun ikke har.

I dette miljøet forsøker Tue, som har nært slektskap med forfatteren sjøl – det har han innrømt i avisintervjuer – å beherske verden og utfordringene som oppstår uten hjelp fra så veldig mange andre. Han blir en einstøing. Helt til han mot slutten av denne romanen treffer Iben. De blir bestevenner og fortrolige, men ikke kjærester.

En journalistisk læresetning er dogmet om at den mest virkningsfulle teksten blir til om skribenten praktiserer «don’t tell it, show it» - altså viser fram virkeligheten og verden sånn den er, ikke forklarer den eller forandrer den. Og gjerne viser fram via konkrete detaljer. Den gode skjønnlitteraturen følger gjerne samme regel. Korsgaards roman er her et eksempel til etterfølgelse. Jeg-fortelleren i romanen faller aldri for fristelsen til å moralisere, verken over foreldrenes manglende positive og oppbyggelige engasjement eller over verdens uutholdelige grusomhet.

Mye av denne fortellingen består av gnistrende gode replikkvekslinger. Språket er til tider tøft, refleksjonene modige og interessante. Tue er en gutt som er sulten på livet, han stiller spørsmål når han ikke forstår – sjølmedlidenhet er helt fremmed for ham.

Alt det som skjer med Tue er nok langt unna de erfaringene de fleste av oss har. Samtidig er det noe gjenkjennbart i nærmest alt han foretar seg og tenker. Pengenes betydning når du er i den alderen da du ønsker deg alt, da du ser hva andre på samme alder får oppleve av materielle gleder, dette er universelt. Tue har for eksempel ikke en gang vært i København enda han har rukket å bli konfirmert.

De to siste bindene i denne triologien er lovet på norsk i 2023 og 2024. Med første bind har Thomas Korsgaard spent forventningene høyt. Og klarer du ikke å vente så lenge, får du skaffe deg bøkene på originalspråket.