NINA HANSSEN

nina.hanssen@lomedia.no

Denne uka var justisministeren Emilie Mehl på popkonsert med det amerikanske popidolet Taylor Swift. Jeg unner statsråden all mulig avkobling etter ei sikkert hard arbeidsuke, men kanskje kunne hun prioritert forestillingen «Fengselsfugl» i Oslo Nye Teater. For kriminalomsorgen er jo også en del av justisministerens ansvarsområde. Og skal vi tro en del fengselsansatte, og LO-forbundet Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, har Mehl en del igjen å gjøre for at kriminalomsorgen skal kunne forsvare tittelen som verdens beste.

Borgerteatrets oppsetning av “Fengselsfugl” er en forestilling som åpner opp for en solid tankevandring. Den minner oss om at vi alle har noe på hjertet, uansett hvor vi befinner oss i livet. Hvem som er innsatt, hvem som er lovbryter, kan ofte være litt tilfeldig. Det er det alltid en god grunn til å minne om. Og reflektere litt over. 

Jeg mener kunstnerisk leder I

lene Sørbøe har satt sammen et mesterverk i storytelling, og forestillingen utforsker temaer som frihet, valg og belastningen pårørende til innsatte opplever. Det er vanskelig å holde tårene tilbake når innsatte og ansatte forteller historiene sine fra det virkelige liv. Borgerne på scenen får oss både til å le, gråte og ikke minste tenke underveis i forestillingen, under samtalen etterpå og på vei hjem fra teateret.

Vi får høre historier fra

innsatte selv som soner i Oslo fengsel, tidligere innsatte, pårørende og fra ansatte i norsk kriminalomsorg og fra en sønn som forteller om å vokse opp med kriminelle foreldre der pappa sitter i fengsel. Og når fengselsbetjenten forteller stille at det aller verste som kan skje er at innsatte tar sitt eget liv, og det skjer også i norske fengsler, går det et sukk gjennom salen.

De personlige historiene er knyttet sammen med en virksom koreografi som både tar oss inn i fengselet, inn i enkeltskjebners liv og får oss til å reflektere over hvordan pårørende til innsatte blir ivaretatt. Ofte glemmes de helt.

Jeg har de siste årene besøkt de fleste norske fengsler, og har også vært i mange fengsel i Brasil, Tyskland og USA. Det er alltid de innsattes historier som rører meg. Under «Fengselsfugl» blir jeg sterkt berørt i dobbelt forstand. For ikke bare forteller de sine personlige historier, men de gjør det også på en stor scene live foran et stort publikum. Det krever mot å stå på scenen og åpne seg opp for publikum. Deres ærlighet og sårbarhet gjør forestillingen ekstra gripende. Kanskje spesielt når suffløsen må bistå, blir vi påminnet om at dette er ekte mennesker som gir alt. Og om hva det gjør med et menneske å bli fratatt sin mest grunnleggende rett; nemlig friheten. Gjennom historiene får publikum forståelse og innblikk for de valgene de har tatt og hvordan samfunnet har påvirket deres skjebner. Og ikke minst hvordan myndighetene har sviktet. Gjennom en fengselsleders personlig historie får vi også innblikk i hvordan kriminalomsorgen har endret seg de siste årene, og hvordan også fengselsbetjentenes rolle har endret seg i Norge. Han forteller om dynamisk sikkerhet som handler om å skape gode relasjoner mellom ansatte og innsatte. På 1990-tallet ble kontaktbetjentordningen innført i norske fengsler som en konsekvens av en stille revolusjon som startet med den kloke justisministeren Inger Louise Valle.

Også den kvinnelige fengselsbetjenten fra Oslo fengsel gjør sterkt inntrykk med sitt bidrag fra sin arbeidshverdag. Hver dag jobber hun for å gjøre livet til de innsatte bedre, og det aller verste som kan skje henne er at innsatte tar sitt liv.

Vitnesbyrd fra fengselsleder, fengselsbetjent, pårørende og alle fengselsfuglene treffer meg rett og slett i hjertet og i sjelen. Noe som også justisministeren skulle hørt. Hva med å sette opp en ekstraforestilling for alle politikere og ledere i kriminalomsorgen og invitere pressen også? 

Takk til Borgerteateret, Røde Kors Nettverk etter soning og alle andre organisasjonene som har støttet opp under denne forestillingen.

Dette var virkelighetsteater på ordentlig – ja, med gråt og latter på liv og død.